Tilbake i Tinn
Siste skogstur for nå
Vi fikk beskjed fra vår kontakt i Telemark om at skogen vi besøkte i fjor skulle felles. Vi måtte handle raskt og jeg satt meg i bilen for å sikre meg noe av fangsten.
Synet som møtte meg var et syn både du og jeg har sett så ofte før. Et syn som betyr rasjonalitet og fornuft for noen og ødeleggelse for andre. Det som ikke alltid er tilfelle er at skogen er gammel naturskog, som det var her. Og vi hører det nok en gang at dette virket vil bli solgt for en mager profitt og alt vil behandles på samme standardiserte måte, uten å vurdere kvalitet, alder eller størrelse…
Skogen var verdt så mye mer før i tiden, får jeg høre, nå er den ikke verdt noen ting. Tenk på det. I miljøproblemenes tidsalder er ikke skogen verdt noen ting?
Det viste seg da vi kom at av de to trærne vi hadde blinket ut var det ene råttent og det andre på nabotomta og dermed utilgjengelig. Vårt alternativ var å velge ut et par stokker fra haugen før de ble tatt.
Heldigvis var skogsarbeiderne der og hjalp oss med å sette til side et par stokker vi pekte ut som mulige kandidater.
Vi tok to passe lengder fra rotenden av hver stamme og splittet dem i kvarter. Disse trærne var ikke like grove som de vi egentlig hadde valgt, men tanken om å bygge lokk i fire deler i stedet for to virker mer og mer uproblematisk for meg nå.
Det var hyggelig å møte skogseieren og høre hvor oppriktig interessert han er i skogen sin og i de tradisjoner og kunnskap som er knyttet til dette området hvor noen av byggene går så langt tilbake som til 1300-tallet. At han var musiker selv gav vår felles interesse en annen dimensjon.
Ikke alle kvarter var like interessante for oss og noen måtte ligge igjen, men det blir likevel mye gitarlokk av dette.