Stauffer-stolen

… og med «denne delen» mener Roubo kapittelet der han skriver om å farge finérmaterialer, men sitatet sier noe om måten man tilegner seg håndverkskunnskap – i hvert fall i gitarbygging: Sukksess blir ofte bare et resultat av erfaring …

Håndverksteknikker må erfares, det er som å lære å gå: Små endringer, små feiler, små justeringer, og plutselig kan man det.

Når det gjelder å gjenskape gamle teknikker som ingen kan lære meg, er det veldig fint med noen teoretiske regler, men jeg må fortsatt erfare dem for å virkelig forstå dem. Dette er tilfellet med det jeg nå skal prøve å få til: Å gjenskape den svarte fargen man brukte for å få lyst treverk til å se ut som ibenholt. Ikke den svarte skjellakken man brukte på halsene (den jeg også har jobbet med), men en måte å farge selve treverket.

Jeg har flere kilder til denne kunnskapen. Den ene er J.-C. Maugins Manuel complet du luthier, som jeg har snakket om tidligere. I første omgang fant jeg denne boka i en artikkel fra fagbladet American Lutherie der en del av innholdet blir presentert. Senere fant jeg ut at boka kunne leses digitalt og at en skannet kopi kunne trykkes på bestilling og koster det samme som en vanlig bok.

Den oversatte artikkelen beskriver hovedingrediensene til denne oppskriften: «Indiawood», jernsulfat og jernacetat. Den originale boka har en detaljert oppskrift, og her blir tresorten kalt «bois d’Inde». I nåtiden refererer både bois d’Inde og Indiawood til pimenta racemosa, en sterkt duftende plante fra Karibia som blir brukt til å fremstille eteriske oljer. Selve planten er vanskelig å få tak i ...

I Jack Metcalfes Chippendale's classic Marquetry Revealed, snakkes det om campeche eller logwood – haematoxylum campechianum – eller blåtre på norsk. Dette er også et tre som kommer fra Karibia og Mellom-Amerika. Fagbladets artikkel nevner denne «logwood» i andre sammenhenger, men ikke når det kommer til den konkrete oppskriften. Men blåtre får jeg uansett kjøpt i Norge, så jeg skal prøve det i stedet.

Oppskriften er delt i to. Den første delen består av å koke opp spon fra blåtreet i ca. én time. Deretter siler man avkoket og man legger til jernsulfat mens alt fortsatt er varmt. Fargen i sin naturlige form blir brun til burgunderrød mens den går mot grålilla når man tilsetter jernsulfatet.

Den andre delen består av jernacetat. Dette fremstiller man lett av å la jernbiter ligge i sterk eddik i flere uker.

Som første forsøk tester jeg oppskriften på en lønneplank. De to ingrediensene skal påføres i to strøk hver. Til å begynne med virker den første blandingen veldig svak, nærmest håpløst, men det tar ikke lang tid før fargen blir mye mørkere. Med ett strøk til er fargen svart – med et blålig skjær ikke ulikt det svartblekken fra en tusj ville hatt.

Jernacetatet toner ned noe av denne blåfargen og etter andre strøk har man en svart farge som ser veldig naturlig ut. Her bør man være forsiktig og vaske bort jernokisdrestene med én gang, så ikke det blir røde flekker på emnet. I mine prøver blir disse flekkene med, men jeg får samtidig erfare at fargene er vannfaste, noe som er svært interessant.

Til sist påfører jeg noen lag med skjellakk for å kartlegge hvordan resultatene blir etter hvert av stegene.

Og så til selve arbeidet.

På gamle gitarer kan man ofte se at gripebrettet og stolen ser ut som ibenholt uten å være det. Erstatningen man brukte var pæretre – som har en jevn struktur med lukkede porer og uten mønster, ikke ulikt ibenholt. Pæretre er lyst, men det lar seg fint farge med den oppskriften jeg har nevnt.

På Stauffer-gitaren jeg jobber med nå, har jeg allerede valgt et gripebrett av ibenholt. Det er et godt valg da ibenholt er mer slitesterkt enn pæretre. Til stolen har jeg derimot mer tro på pæretre enn på ibenholt – ibenholt er tungt og klinger lite. Hvis jeg skal nærme meg Stauffers arbeid i både klang og utseende, er det fint å lage stolen med de riktige materialene.

Så jeg har fått tak i noe pæretre og skjærer ut en mindre bit.

Jeg har aldri brukt pæretre før, men må si det er en deilig tresort å jobbe med: Arbeidet går fort og uten problemer.

Når jeg har høvlet og justert de viktigste flatene kan jeg frese ut sporet til sadelen og borre hull til pinnene.

Deretter kan jeg tegne vingene.

Nå kan jeg ta i bruk løvsaga. Dette går veldig fint, men jeg oppdager en feil i rekkefølgene: Stolen – i tillegg til å være falset foran og bak sadelen – blir en del tynnere mot vingene enn den er på midten. I mitt første forsøk sager jeg fasongen først, og når jeg skal høvle den ned, er vingen altfor skjør: Et dårlig valg.

Det er bare å starte på nytt. På neste emnet høvler jeg falsen og tynner ut vingene før jeg starter med løvsaga.

Det blir mye lettere.

Resultatet er tilfredsstillende.

Etter to strøk med blåtre og jernsulfat-blandingen ser stolen nydelig ut, men man ser det blå skjæret godt.

Med litt jernacetat er inntrykket et annet. Dette likner ikke nødvendigvis ibenholt, men det likner derimot mange stoler og gripebrett jeg har sett, og det er akkurat sånn det skal være!

Her kan man se stolen sammen med prøvene i tillegg til et lite stykke ubehandlet ibenholt.

Mens jeg polerer stolen og gitaren, fortsetter jeg å gruble over disse oppskriftene og særlig et punkt som jeg føler er uklart: Blåtre fungerer, men hva med denne pimenta racemosa? Både denne og blåtre kommer fra Karibia: Er det mulig at begrepet «indiatre» er for vagt?

Svaret finnes hos Roubo, men jeg hadde tidligere oversett det: I avsnittet om svartpigmenter skriver han blant annet at den fine fargen får man fra «et avkok av indiatre (eller campeche, som er det samme)». Artikkelforfatteren har altså feiltolket Mougins tekst! «Bois d’Inde» er faktisk blåtre.

Stolen har fått et lag med skjellakk slik den originalen har. Om man var uopmerksom, ville man tenkt at dette var ibenholt :)

God helg!