Stauffer-bunnen

Med sommerferien bak meg er det tilbake på jobb, og jeg må innrømme at jeg har gledet meg. I løpet av sommeren har jeg lest flere bøker om intarsiateknikker fra 1700-tallet. Bøkene forklarer om spesialiserte verktøy og lure fremgangsmåter som kan hjelpe meg å få til de fine løvsagsmotivene rundt stolen på en kontrollert og effektiv måte. I tillegg har jeg fått fullverdige oppskrifter om de forskjellige måtene man fargela finérplater med naturpigmenter. Jeg har også fått tak i en skannet kopi av gitar- og fiolinmakermanualen jeg har referert til tidligere: J.C. Maugins «Manuel du Luthier» fra 1830 – en god anledning til å forfriske franskkunnskapene!

Men på verkstedet er det fortsatt Stauffer som gjelder.

Før sommeren hadde jeg bøyet sargene og limt klossene. Halsen var nesten ferdig. Jeg hadde også fått tak i en lønneplate som var stor nok til å lage bunnen i ett stykke, akkurat slik Stauffer gjorde. Plata hadde jeg høvlet ned til riktig tykkelse og bjelkene var allerede klare.

Til å begynne med måtte jeg skjære opp fire lister i lønn til de indre forsterkningene. Disse listene er ofte rundt 2 mm tykke, men Stauffer brukte veldig tykke lister på over 4 mm. Det virket kronglete å bøye så tykke lister– spesielt med tanke på den stramme midjen til Staufferen – så i et pysete øyeblikk valgte jeg å lage listene på 3mm i stedet. De bøyet seg overraskende lett, uten antydning til sprekker.

Da jeg hadde limt dem på plass tok jeg en titt på bildene jeg hadde tatt fra en annen Stauffer-gitar. Forskjellen var åpenbar og jeg angret på at jeg ikke bare lagde dem slik de var, selv om det ikke vil ha så mye å si på konstruksjonen…

Bunnen

Bunner som er laget i ett trestykke er alltid flatskåret og vil ha en naturlig tendens til å bøye seg. Siden bunnen skal være buet er det lurt å bruke denne tendensen til ens fordel: Ved å se hvordan plata bøyer seg kan man bestemme hva som skal bli den utvendige og den innvendige siden.

Gitarmodellen som Stauffer utviklet ble etter hvert ganske annerledes enn de napolitanske gitarene han hadde tatt utgangspunkt i. Den justerbare halsen var så klart en viktig detalj, men Stauffer videreutviklet hele instrumentet og hans arbeid virker langt mer radikal og nytenkende enn hos noen andre på den tiden. Det ser man også i måten kassa er designet og konstruert på.

Bunnen er tykk, over 3 mm, og har en veldig markant bue både på tvers og på langs, underbygd av tre solide bjelker.

Bjelkene er hele 9mm tykke og rundt 15 mm høye. De har ikke en falset profil som man ellers ser, men har en jevn tykkelse og er avrundet på toppen. I stedet for å ha en rett rygg med buede snitt på hver side, er ryggen til disse bjelkene buet: Høyere på midten – der påkjenningen er størst – og gradvis lavere mot sargene.

Det som man straks merker når man ser på disse gitarene er den usedvanlige buen på langs. Dybden i kassa er ganske jevn mellom den nedre klossen og midjen (rundt 79 mm), men deretter faller den markant, nesten 20 mm. Kassa er ikke så stor i utgangspunktet, men ved hælen er den knappe 61 mm dyp. Til sammenlikning har kassa til Schöne Nr.103 et flatt fall fra 90 mm ved den nedre klossen til 75 mm ved hælen.

Arbeidet med å tilpasse sargene til denne buen er det samme som ellers, men litt mer spennende grunnet de store overgangene.

Greit nok at plata buet seg på naturlig vis på grunn av måten den er saget på, men denne buen er bare på tvers. På langs er plata like flat som før, det vil si at man må tvinge den på plass. Slik er det egentlig alltid, men det merkes mye bedre her, både på grunn av den betydelige buen og på grunn av tykkelsen på plata.

Med Fabricatore-gitaren øvde jeg meg på å jobbe med en grunnere form. Denne gangen vil jeg ta et steg videre og lime bunnen uten å bruke kroker (jeg bygger så mange former at jeg vil gjerne spare litt plass og materialer på dem). På en annen gitar hadde det vært nok med maskeringsteip, men her må man bruke tau. Mitt problem er at jeg ikke har rukket å tenke på hvordan jeg skal binde tauet uten krokene...

...og jeg vil komme meg videre.

Min midlertidige løsning blir å bruke tvinger med bjelkeformene som klosser. Det innebærer at limeprosessen tas i flere steg: først lime området rundt midjen og deretter bevege meg utover mot hver av klossene. Denne metoden er i grunn så effektiv at jeg må vurdere å perfeksjonere den heller enn å tenke mer på tauet.

Det er store kontraster mellom denne gitaren og G.D. Schöne sin. Sistnevnte har en veldig tynn og flat bunn, mens på denne er den usedvanlig tykk og sterkt buet. Det blir interessant å se hvordan dette påvirker klangen.

Gitaren trenger nå et lokk!

Mens jeg jobber med lokket har jeg også begynt å forberede maler og former til de tre siste gitarene som skal inngå i mitt stipendiatarbeid. Snart må jeg sette meg ned og skrive årsrapporten, så det gjelder å ikke sløse bort tiden.