Små detaljer

En ting jeg ikke har skrevet om tidligere har å gjøre med hvordan man håndterer det estetiske der hvor sargene møtes.

Gitt at sargene kommer fra en oppdelt planke som er helt radiærtskåret vil man få to plater som ser ganske like ut. Og gitt at man bøyer disse to platene nøyaktig på samme sted vil man få to plater som ser helt like ut etter man har kappet dem til riktig lengde.

I realiteten er det sjelden slik. Det blir nærmest umulig å få sargene til å se helt like ut der de møtes, altså at mønstrene stemmer på prikken fra den ene til den andre siden.

Forskjellene i mønster vil være enda tydeligere hvis snittet ikke er helt radiært, så hvordan løser man det?

En av de beste måtene å håndtere slike overganger – i motsetning til å forsøke å skjule dem – er å gjøre dem åpenbare.

I eksempelet her har Gennaro Fabricatore brukt en rektangulær plate i samme stil som listene.

Schöne valgte en annen populær løsning som er å lage denne overgangen som en kile. Siden den er i det samme mørke materiale som listene for øvrig, vil den se ut som en naturlig del av listverket, og siden den er kileformet vil det være lett å justere den mot sporet.

For å lage den tar jeg først en tynn ibenholtplate og retter opp kantene. Jeg holder meg til originalens mål, selv om de i seg selv ikke er så viktige.

På sargene tegner jeg streker på hver side av linjen der de møtes og på en avstand større en kilens bredde. På den måten kan jeg lett sentrere kilen på øyemål.

Etter å ha tegnet kilen på gitaren er det bare å skjære ut kantene, fjerne materialet fra midten...

…og presse kilen inn.

Så lenge vinkelen mellom strekene er den samme, vil kilen sitte godt bare ved å slå den inn fra den brede siden. En enkel og elegant løsning.

Etter at kilen er limt er det enkelt å først høvle den ned til sargen…

…og så avslutte med sikling.

En annen ting jeg tenkte å skrive litt om har med dekorasjonen rundt lydhullet å gjøre.

Begge gitarene jeg så på da jeg startet (Nr. 71 og Nr. 103) har en ibenholtlist rundt lokket pluss fire finérstriper i vekselvis lønn og ibenholt. I lydhullet har de derimot bare tre finérlister: ibenholt/lønn/ibenholt. Nr.103 mangler i tillegg store deler av den tredje og ytterste listen.

Jeg har fundert på om ikke gitarene opprinnelig hadde like mange finérlister som i periferien. Altså at samme mønster ble overført til lydhullet, noe som er vanlig og logisk.

I eksempelet under har Stauffer faktisk overført hele mønsteret – inkludert den tykke listen – og ikke bare finérstripene.

Uansett, de første to kopiene har jeg laget akkurat som Nr.103, men nå har jeg sett på Nr.82 også, og den har faktisk fire finérstriper rundt lydhullet.

Dessverre har den ingen finérlister rundt lokket, noe som ødelegger litt for teorien min...

Det som man også kan lure på er dette med den ytre kanten man ser på Staufferen – eller på andre gitarer fra denne perioden – altså et siste lag med tykkere materiale: Hadde Schöne opprinnelig brukt det? Akkurat det er litt mye spekulasjon, men jeg har bestemt meg for å bruke fire konsentriske ringer og ikke tre, for jeg er ganske sikker på at det er riktig.

Sist gang brukte jeg finérmateriale i riktig tykkelse, men jeg lagde fortsatt de svarte listene med noe svartfarget finér og ikke med ibenholt. Denne gangen skal jeg prøve med ibenholt slik som originalen. Det er skjørere, så jeg må være forsiktig.

Jeg bøyer alt i jernet først.

Og limer alle lagene én etter én. Endene går inn først og resten presses inn. Eventuelle små åpninger vil fylles ut med limet.

Når limet har tørket kan jeg skrape vekk det overfladiske og alt vil se mye bedre ut med én gang.