Siste strøk - Del II

Jeg hadde samlet inn verdifull data og bygget en god referanseramme. Bort sett fra stolen og mensuren, var det flere punkter som jeg ville få klarhet over: Tykkelsen og bredden på halsen og tykkelsen på hodet.

Når jeg tenkte over Ringve-gitaren, var det klart at halsen – selv om emnet var originalt – hadde blitt redusert i tykkelse, men var den også smalere?

Jeg tok en titt på den urørte delen av den originale halsen, altså hals-enden på innsiden av kroppen. Kun ved øyemål kunne jeg ikke se at det var store forskjeller og det var derfor fint å ha andre tall å sammenlikne med. De andre gitarene hadde alltid litt bredere halser ved kroppen (rundt 61 mm kontra 57 mm) og ved oversadelen (rundt 51 mm kontra 49 mm). Tykkelsen på halsen var ganske lik på alle gitarene, men Ringve-gitaren hadde så klart et nytt og tykt gripebrett: Da gripebrettet kom, måtte halsemnet tynnes ut en del for å beholde den originale tykkelsen.

Tallene jeg fikk fra Royal Academy of Music om hodebredder og -tykkelser var også nyttige, og jeg forholdt meg til dem uten videre omtanke. Det jeg måtte bestemme nå, var hva slags mensur jeg skulle bruke og hvordan jeg skulle gå fram med oppbyggingen. Mye informasjon måtte settes opp mot hverandre og mange utfall måtte vurderes før jeg kunne gå videre.

Mensur

Ut fra dataen jeg samlet på Ringve, hadde jeg to viktige mål å gå ut fra: Avstanden fra oversadelen til kroppen og avstanden fra baksiden av stolen til enden av kroppen (og dermed fra baksiden av stolen til halsen). Med stolbredden fra 1809-gitaren i London som utgangspunktet, kom jeg på en total avstand mellom oversadelen og fremsiden av stolen på 632 mm. Det betyr en strengelengde på mellom 630 og 631 mm (siden stolen ikke har sadel, vil strengens ankerpunkt være plassert foran stolen, der strengen er knyttet).

En sekskorig gitar er på mange måter en barokkgitar, men barokkgitarer har ofte lengere mensur. Kunne denne gitaren virkelig ha så korte strenger?

Gitaren i London har en mensur på 645 mm, mens gitaren i Edinburgh har enda lengere strengelengde. De to andre gitarene – de som min veileder hadde målt – hadde derimot en mensur på rundt 630 mm. Selv om jeg var ganske sikker i min sak, ble de sistnevnte målene en viktig bekreftelse: Det fantes altså andre gitarer av Josef Pagés med kortere mensur.

Oppbyggingen

Med mensuren på plass kunne jeg gå videre til selve oppbyggingen. Hvordan var gripebrettet og hvor var overgangen mellom gripebrettet og lokket?

Ut fra de bildene jeg har sett, virker det som om Pagés (og hans spanske kolleger) plasserte denne overgangen godt synlig mellom det 8. og 9. båndet. Og selv om båndarbeidet i prinsipp ville ha vært det samme for alle båndene – i hver fall frem til kroppen – kan jeg tenke meg at det å finne båndmerker kun frem til det 8. båndet neppe er tilfeldig.

Gripebrettet i London-gitaren var laget av Rio-palisander. Ved å studere bildene nærmere, kunne det se ut som om listen som kom langs lokket ikke stoppet ved overgangen mellom lokket og gripebrettet, men fortsatte helt frem til oversadelen. Hva var årsaken til det?

Bilde: Royal Academy of Music

Min teori (hvis byggeprosess er forklart i et tidligere blogginnlegg) er at gripebrettet var kun en tynn (og dermed rimeligere) plate, og at listene skjulte dette og fikk gripebrettet til å se tykkere ut. Det er dessverre ikke lett å vite om det faktisk er sånn, eller om det bare er bildene som lurer meg. Siden halsen på Ringve-gitaren sannsyligvis er smalere enn den var, kan listeteorien forklare hvorfor det fortsatt finnes synlige sagkutt etter båndene: Det man ser er den delen av halsen som opprinnelig lå mellom kantlistene. Alternativet (som jeg tidligere hadde gått ut fra) er at man lagde sagspor som skar dypere enn gripebrettet var tykt, men hvorfor gjøre det?

En annen detalj som jeg ikke kan være sikker på, er resten av båndene over lokket – fra 9. bånd og oppover. På de andre gitarene er alle båndene i metall. De er ikke limt over lokket, men felt inn i spor. Båndene i kassa strekker seg lengere utenfor strengeområdet enn projiseringen av gripebrettets geometri ville tilsi. Så hvis halsen til denne gitaren opprinnelig var bredere, hvorfor er det ikke spor etter båndene i selve lokket? Var disse båndene laget av ibenholt eller elfenben og limt over lokket slik som i andre barokkgitarer? Dette ville i så fall forklare hvorfor det ikke er sagspor etter det 8. båndet ...

Jeg tror at dette faktisk var tilfellet, men jeg har dessverre ikke noe informasjon som kan bekrefte det fra andre av Pagés sine instrumenter.

Stolen

Sammenliknet med de ovennevnte problemstillingene, er stolen en lett sak. Jeg har sett bilder av mange spanske gitarer fra denne perioden og Pagés var ikke alene om denne utviklingen. Selv om stoldimensjonene varierer fra gitar til gitar, er hovedtrekkene de samme. Stolen fra gitaren i London er dermed et like godt utgangspunkt som alle andre, og jeg har tenkt å bruke de samme målene – og den samme tresorten – uten videre kvaler.

Bilde: Royal Academy of Music

Alle disse punktene er med på å illustrere den vanskelige jobben med å gjøre en rekonstruksjon. Jeg har ikke hatt tilgang til tilstrekkelig mange gitarer for å være trygg på hva som var innenfor stilen. Jeg har faktisk ikke sett på noen andre gitarer med egne øyne, kun den på Ringve. Jeg har tatt mine avgjørelser ut fra min egen innsikt, intuisjon og erfaring og fra meningsutvekslingen med min veileder.

Når det gjelder klang, er jeg hundre prosent sikker på at kroppen til Ringve-gitaren var i original stand. Når jeg i tillegg er nokså sikker på mensuren, kan jeg være trygg på at gitaren vil oppføre seg så nærme originalen som mine håndverksevner tillater. Resten er bare utseende.

Men det er mer til denne historien: Jeg måtte finne strenger som passet til gitaren og bestemme hvordan de skal stemmes. Å treffe riktig spenning er ikke bare lett: Etter å ha satt på strengene for første gang, innser jeg at jeg må gjøre flere prøver. I tillegg har det vært kaldt på verkstedet og det har gjort limingen av stolen litt vanskelig. Jeg har vært stresset. Ivrig etter å nå vilkårlige og selvpåførte frister.  Jeg har gjort to tabber som jeg ergrer meg over. De blir stoff til neste blogginnlegg.

Det blir noen nederlag i stipendiatarbeidet, men sånn skal det være. Forfengeligheten må settes til side og man må ta lærdom av feilene og komme seg videre: Det er ofte feilene som leder oss i riktig retning og gjør oss trygge på våre valg. Skal jeg starte det nye året med tabber? Det ser sånn ut, men det kan se ut som om jeg trengte det! Jeg har noen dyrebare måneder igjen av stipendiatarbeidet mitt og de må utnyttes maksimalt. Tabbene den siste uka var nyttige påminnelser om hva som er viktig.

Jeg må bygge tre nye gitarer og skrive en eller to rapporter. Jeg må ha en plan og jeg må være fokusert. Mitt nyttårsforsett må være å beholde roen og å nyte øyeblikkene.