Pigmenter - Del III

Nylig oversatte jeg kapittelet om beiser fra Jean-Claude Maugins «Manuel Complet du Luthier» fra 1834. Jeg hadde allerede fremstilt to av oppskriftene fra boken: Den svarte beisen i stolen til Stauffer-gitaren og den gule beisen i sargene og bunnen. Tidligere hadde jeg også lagd den oransje annattofrø-baserte beisen – den jeg brukte i Schöne-kopiene – men den gangen var det basert på et sammendrag, og ikke den originale teksten.

Nå sitter jeg på oppskriftene slik Maugin beskriver dem. Jeg skjønner for det første at oppskriften om den oransje beisen inneholder flere steg og detaljer, og det hadde vært fint å prøve den én gang til. I tillegg vil jeg gjerne teste flere av fargene. Muligens også bruke dem i forbindelse med de franske gitarene.

Kroppen til gitarene har jeg laget av henholdsvis lønn og platantre. De originale var laget av palisander og satengtre. Satengtregitaren – den signert Coffe-Goguette – er beiset oransje, og ifølge Maugin var det nettopp denne fargen som instrumentmakerne i Mirecourt var kjent for. Nå har jeg laget kroppen til en Mirecourt-gitar med vakre lønneplater, så jeg må nesten bruke den oransje beisen én gang til.

Denne gangen følger jeg oppskriften til punkt og prikke. Til å begynne med, virker fargen langt sterkere enn jeg har fått til tidligere, men det gjenstår å se: På Schöne-kopiene merket jeg at noe av styrken visnet bort etter hvert. Uansett, den nye testen ser lovende ut og jeg tror at styrken vil bestå.

De andre fargene jeg gjerne vil teste er mahogni og brun. Det er to oppskrifter for mahognifargen: En lys og en mørk. Den lyse fremstilles fra et oppkok av krapp og gultre, den mørke ved å erstatte gultre med sandeltre eller blåtre. Når beisen har tørket av, må man vaske over det med et oppkok av vann og pottaske (kaliumkarbonat). Det er først da at den rødlige mahognifargen dukker opp.

I min test var det ikke stor forskjell mellom krapp + gultre og krapp + sandeltre. Ifølge oppskriftene må beisen koke lenge før den er konsentrert nok, og det tok jeg meg ikke tid til.

For å fremstille brunfargen må man koke opp blåtre og alun. Ut fra teksten kan man tenke seg at beisen er uproblematisk, men etter min erfaring er den vanskelig å holde styr på. Om beisen er konsentrert, vil man umiddelbart få en sterk lilla farge.

På prøvene mine gikk denne lilla fargen over til brunt, men ikke før mange dager var gått. Den brune fargen som det endte opp med, var mer i tråd med det jeg forventet ut fra beskrivelsen.

Jeg har forsøkt å gjenta prøvene uten å få de samme resultatene: I mine siste forsøk er beisen fortsatt lilla. Det virker som om beisen er mye sterkere enn for eksempel krapp-beisen, og at den må være mindre konsentrert for at den blir brun, men det er jeg ikke sikker på.

Til den siste gitaren forsøkte jeg å lage brunfargen ved å blande krapp- og sandeltrebeisen med en lettere oppkok av blåtre uten alun. Jeg ville unngå at alt ble lilla, så jeg testet beisblandingen flere ganger før jeg gikk over til selve gitaren. Det hele ble avsluttet med oppløst pottaske, slik som i oppskriften.

Etter disse prøvene har jeg nyttige erfaringer som jeg kan bruke videre. Jeg må teste blandingene videre og finjustere fargen så de blir akkurat som jeg vil. Jeg må også teste andre kombinasjoner og sammenlikne resultatene. Naturpigmenter er et veldig spennende felt med mye potensiale, og jeg kommer til å fortsette med det etter at stipendiatperioden min er over.