Pigmenter

Stipendiatordningen gir meg muligheten til å utforske materialer og teknikker på en litt mer organisert og reflektert måte enn jeg ellers hadde gjort, og når jeg nå skal jobbe med overflatebehandling og pigmenter vil jeg ta meg tid til å teste og prøve ut så mye jeg kan.

Gitaren jeg reproduserer er polert med skjellakk på både hals, sarg og bunn. Det spesielle med halsen er at den er kullsvart, som et piano, en teknikk som var flittig i bruk på den tiden og som gjorde at halsene så ut til å være laget av ibenholt.

Lokket er ikke lakkert, det var vanlig å behandle det kun med eggehvite eller bivoks, eller muligens begge deler.

Men det er ikke bare skjellakk på kroppen, sarg og bunn har også blitt farget med en form for pigmenter. Jeg har kommet over en interessant artikkel om gamle gitarbyggingsmetoder, et sammendrag fra flere franske og tyske instrumentmaker-manualer fra 1800-tallet med en del informasjon og hint om nettopp pigmentoppskrifter og skjellakksblandinger. Med dette som utgangspunkt og med litt rådgivning fra min stipendiatkollega, kalkmaler Bent-Erik Myrvoll, setter jeg i gang med testing av forskjellige typer skjellakk og pigmenter.

Og plutselig er jeg tilbake ved kateteret i kjemitimen på videregående, eller sitter og blander mineralfarger og terpentin ved tegnebenken på et kjeramikkverksted der jeg jobbet som ung, plutselig er jeg på kunstskolen, plutselig er jeg en liten gutt. Med håndverk er det litt som med mat, føles det som. Akkurat som med smak og lukter fører handlingene meg i en reise tilbake til situasjoner som jeg lenge hadde glemt: erfaringer som plutselig åpenbarer seg som sammenhengende, helt upåvirket av tid og sted. Er det ikke magisk?

Skjellakk

Jeg har alltid brukt bleket skjellakk på mine gitarer (den lyseste typen) og nå skal jeg teste andre fargegraderinger også, så jeg har blandet fem typer skjellakk i nøyaktig samme forhold: 1000ml alkohol til 250gr skjellakk.

Etter å ha silt dem, dokumenterte jeg også hvor forskjellige de var i forhold til mengde sedimenter. Skjellakk med voks som Lemon eller Orange er ufiltrert og har betydelige mengder partikler som må vekk...

...mens avvokset skjellakk som Platina og Rubin har nesten ingenting.

Man ser også forskjellen i selve blandingen. Avvokset er klar…

…mens vokset er grumsete.

Jeg kuttet testplater i lønn, gran og bjørk og polerte dem med hver type skjellakk for å se på forskjellene.

Etter noen strøk var disse forskjellene overraskende små, men denne lille øvelsen var en nyttig erfaring og hjalp meg videre med å innse at jeg måtte ta testen til et større flate. Jeg skal polere hver ny gitar med en ny type skjellakk og det vil være et bedre grunnlag for konklusjoner.

Pigmenter

Når det gjelder pigmenter skal jeg nå fokusere på farger et sted mellom gul og oransje. Jeg fant to oppskrifter: den ene basert på gurkemeie og den andre basert på annattofrø. Begge ble blandet med vann og enten rent kalium eller kaliumkarbonat som bindemiddel. Jeg kokte opp og silte gurkemeiepulver og annattofrø i forholdet 60gr til 30gr kaliumkarbonat og 250ml vann. Pigmentene testet jeg også på henholdsvis lønn, gran og bjørk.

Det er nå slik at Schöne #103 har en ganske rødlig farge på lokket. Dette skyldes sikkert oksidering og skitt og jeg tror ikke det ble brukt pigmenter på det. Jeg vet også fra tidligere erfaringer at å farge gran ikke er noen lett affære, men siden jeg bruker denne gitaren til testing tenkte jeg å prøve gurkemeiepigmentet nettopp på lokket.

Først har jeg tenkt å grunne kropp og hals med eggehvite, en teknikk som var veldig vanlig og som jeg selv har brukt i flere anledninger. I testeksemplarene lagde jeg halvparten av platene med eggehvite og halvparten uten. Mitt håp er at grunningen vil gjøre det lettere å fargelegge grana.

Jeg var ikke helt fornøyd med gurkemeiefargen da jeg la det på lokket. Fargen var i seg selv fin, men lokket ble litt for gult og ikke så mørkt som jeg ville. Egentlig angret jeg i det hele tatt på at jeg hadde farget det og nå var det for sent. Mitt eneste alternativ var å bruke annattofargen og påføre det skikkelig, som om det var det som var meningen hele tiden.

Lokket fikk ikke samme farge som på Schönes gitar, men etter noen dager har jeg vennet meg til det. Det som er med denne eggehvitefinishen er at de fine flammene i denne grana ikke blir fremhevet slik de ville blitt om jeg hadde brukt skjellakk i tillegg. Vi får se hvordan det blir når jeg legger bivoks til slutt.

Den erfaringen jeg har fått av å bruke anilinfarger på elgitarer har kommet meg mye til gode her. Det krever nemlig en viss kompetanse å få til en jevn farge eller jevne overganger. Treverket her er veldig tørt og vil suge til seg hver minste dråpe fukt i en vanvittig fart. Om det første strøket ikke er jevnt -hvis fargen for eksempel tørker for fort et sted der det ikke er farge rundt- vil man se forskjeller og flekker som er vanskelige å slipe bort og nesten umulige å dekke til. Det samme kan også sies om oljer og skjellakk. Feilene kan, som verre er, gå uoppdaget i lengre tid og da er det i hvert fall for seint. Min tanke er at eggehviteimpregneringen vil gjøre denne prosessen litt lettere.

Fargespillene i treverket, særlig i bunnen, kommer tydelig til sin rett med skjellakken, men desto mer siden jeg også har farget hele kassa med den fine oransje fargen. Det jeg lurer på er om det ikke hadde vært enda sterkere kontraster om jeg hadde farget kassa før grunningen slik at pigmentet fikk trengt godt inn i porene.

Etter fargen bygde jeg opp ett lag med skjellakk og startet å fylle porene med pimpstein. Denne gitaren skal jeg polere videre med skjellakk av typen Rubin.

Foreløpig er kroppen og halsen adskilt mens jeg gjør ferdig den svarte fargen på halsen, som også har vært en svært lærerik og morsom prosess. Mer om det senere.