På sporet av den norske grana

Med meg har jeg en kollega fra instituttet og senere skal vi bli møtt av to strykeinstrumentbyggere fra Vestlandet. Håndverksinstituttet har satt i gang et prosjekt rundt klangtre for å bidra til økt kunnskap om egenskaper og utnyttelse av norsk tre til bygging av musikkinstrumenter. Reisen har et tosidig mål: på den ene siden vil vi lete etter trær som kan brukes til instrumentlokk, på den andre siden vil vi snakke med de som feller trærne eller eier skogene for å forklare og vise hva det er vi er ute etter slik at de kan si fra når de kommer over det.

Grana vi trenger har nemlig en hel rekke med veldig konkrete egenskaper, det vil si at antall trær som passer vårt behov er ganske beskjedent. På en annen side trenger vi heller ikke så mye volum og noen få trær kan bli til veldig mange instrumenter.

Vårt første stopp er hos Hans Andreas Lien som eier naturskog og et lite sagbruk vest for Gjøvik. Han driver med skånsomt skogbruk og i skogen hans finnes det gran som er mellom 170 og 200 år, den eldste han har funnet her var hele 265 år gammel! Det som kommer fra sagbruket går til kresne kunder med spesielle behov som Maihaugen eller Oslo Folkemuseum.

Vi utveksler prøver og tar en titt på noen planker som ligger til tørk på bruket. Disse er nok fra litt for smale trær, men har ellers en del gode egenskaper som langsom og jevn vekst, lite vridning, lite sommerved og lav vekt. Vi får med oss en planke for å teste senere.

Dagen etter møter vi tømrer og tidligere stipendiat Hans Marumsrud som skal vise oss et område med naturskog i nærheten av Atrå i Telemark.

I mitt hode ligger Telemark nært det urnorske og det kan i hvert fall sies om skogen, for her finnes det noen veldig store og gamle trær! Min kollega, cellobyggeren Karl Otto Mikkelsen, har hentet gran fra disse skogene i lengere tid og har god og nyttig erfaring å dele med oss. Med på laget har vi også fiolinmaker Klaus Flavio Berntsen som jobbet i Italia hos leverandører av alpegran til musikkinstrumenter.

Det tar ikke lang tid før vi kommer bort i tilsynelatende brukbare eksemplarer. Vi ser på diameter og leter etter visuelle tegn på jevn vekst og fravær av kvister i den nedre delen av stammen. Det er ikke bare treet man ser på, men også alt det som omgir det, og som påvirker måten det vokser og utvikler seg på.

Når vi kommer over et tre som kan være interessant borer vi først en kjerneprøve av årringene for å se på alder og vekst. Deretter fjerner vi litt av barken og sjekker vridning.

Vi merker to trær i denne omgangen.

Bonden har solgt skogen og hele fjellsiden vil bli borte senere i november. Våre trær vil bli satt til side så vi kan hente dem over nyttår. Her er noen av trærne godt over 150 år gamle og har helt enestående egenskaper som man ikke finner så ofte, men for treindustrien er dessverre disse kjempene betraktet på samme måte som om de var hurtigvokste 70-år gamle trær fra plantet skog: de vil bli k-virke eller andre standardiserte varer helt uavhengig av deres unike kvaliteter, og det som ikke kan tilpasses industrialiseringen vil bli til flis. Jeg kan ikke annet enn å synes at det er trist at det skal være slik, uansett hvor fornuftig og rasjonelt noen mener dette er.

De jeg snakker med er heller ikke likegyldige til måten skogen blir utnyttet på, hverken snekkere eller skogseiere. Man hører at man ikke lenger finner materialer med den kvaliteten man fant for flere tiår siden. Forvaltning av skogen og dens ressurser er ikke noe som gjelder bare regnskogen, problemstillingen finnes også i Norge og spørsmålet om bærekraft og vern av våre egne skogsområder er høyst aktuelt: urskogen forsvinner og vi kan ikke vite hvor mye dette vil bety for plante- og dyremangfoldet i fremtiden.

Men nok om det. Vi har et stopp til før denne turen er over. Mens våre vestlandske kolleger må starte reisen over fjellet har vi litt mer tid, og vår guide har hørt om en stor stokk som nylig ble hogget ikke langt fra Atrå, i fjellovergangen mellom Telemark og Buskerud.

De som har studert dette snakker om at grana i Norge må vokse på høyder rundt 500 m.o.h. for å ha like vekstvilkår som den italienske alpegrana. Treet vårt vokste på 850 m.o.h., helt inntil tregrensa. Vi er derfor skeptiske, men påstanden om en stor, kvistfritt og rettvokst stamme høres forlokkende ut uansett.

Her har den første snøen allerede kommet. Etter å ha gått et stykke opp fra veien finner vi stammen og den ser lovende ut, grov, nokså rund og ganske gammel. Dette er spennende.

Vi har med oss el-motorsag og øks og vi velger først å fjerne den nedre delen og kutter deretter et bord på om lag 65cm, helt til den første synlige kvisten. Stammen var kløyvet med motorsag fra før, ikke splittet, og vi kan ikke se om det er vridning ut fra det. Vi setter den halve stammen opp og kløyver den i to med øksa, den splitter så lett at man nesten ikke får det med seg!

Det er ingen vridning, treet har vokst sakte og jevnt og levd i over 160 år, dimensjonene passer også for bygging av gitarer. Det gjenstår å se hvor lett materialet er og for det må vi vente til det tørker, men ut fra utseende er dette prima materialer. Dette er uten tvil utrolig gøy!

På tide å reise hjemover. Bordene skal ligge ute under tak inntil våren kommer. Da skal jeg dele dem i mindre bord å forsegle endene slik at de kan tørke jevnt og langsomt en god stund til.