På med strengene!
En milepæl i stipendiatprosjektet mitt
Parallelt med arbeidet rundt stolen, har jeg også holdt på med poleringen av halsen og kassa.
Gitarene til Stauffer – i likhet med Schöne Nr. 103 – har ofte gulbeisede sarg og bunn.
I de oppskriftene jeg har funnet, er det hovedsakelig to ingredienser man kan bruke til å fremstille det gule fargestoffet: Gurkemeie eller safran. J.C. Maugin nevner bare gurkemeie – et krydder som finnes i de fleste hjem – så hvorfor ikke gå for det?
Beisen er lett å lage: Man trenger bare å koke sammen gurkemeiepulver, alun og vann. Fargen er ganske sterk og litt for sitronaktig sammenliknet med de originale gitarene, selv om det er vanskelig å se på bildene.
For å dempe ned den gulgrønne fargen skal jeg pensle et par strøk med rubinskjellakk.
Det jeg ikke er oppmerksom på mens jeg pensler skjellakken, er at jeg må sørge for å pensle jevne lag, ellers vil jeg få avvik i fargen. Denne ujevnheten er merkbar og beklagelig, særlig fordi Stauffer-gitarene har et strøkent utseende.
Hvis jeg derimot sammenlikner resultatene med de italienske gitarene, blir mine forsøk trygt plassert på den bedre siden. Det er slik gitarene pleier å se ut, og det er bra nok.
Et av målene med dette prosjektet, er å bearbeide overflatene så man kan kjenne at instrumentet er håndlagd. Fange noe av det samme utrykket de gamle gitarene har. Dette er noe fiolinmakerne er vant med og er stolte av – for dem er disse tingene åpenbare – men vi gitarmakere må forholde oss til helt andre forventninger: Alle flatene skal være glatte og blanke, og alle små sporene etter håndarbeid skal slipes bort, både innvendig og utvendig.
Å velge bort det polerte utseendet handler ikke om å være sløv: Å avslutte overflatene med sikling i stedet for slipepapir krever også erfaring.
Det er heller ikke bare lett å pensle skjellakken og jevne ut strøkene med pimpstein og med sudden.
Resultatet er grovere – man ser sporene etter penselen, man kjenner endringene i treverket – men inntrykket er, etter min mening, så mye bedre.
Edlere og mer ekte.
Når jeg er ferdig med poleringen er det én ting som slår meg: Gitaren likner veldig den gitaren fra 1843 som jeg så på Scenkonstmuseet i Stockholm. Den store kontrasten er det lyse lokket og gitarens rene indre: De har enda ikke fått lov til å oksidere og mørkne med tid og vanlig bruk.
Jeg liker denne utviklingen i arbeidsmåten min, det er meningsfullt og på en måte også mer ærlig. Jeg ønsker å føre dette over til de moderne instrumentene mine: Ha fokus på håndverket og gå vekk fra det industrielle preget som nåtidens gitarer ofte har.
Vil kundene mine bli med på det? Det er ikke lett å vite, men det er verdt et forsøk.
Jeg har lyst til å skrive litt mer om denne gitaren og dens klang. Gitarene til Stauffer og Fabricatore sto som sentrale interesser da jeg begynte stipendiatprosjektet mitt, og nå har jeg fått lov til å bygge kopier av begge. Noen lydspor må jeg også få på plass. Stay tuned!