Nytt museumsbesøk

På torsdag besøkte jeg svenske Scenkonstmuseet nær Stockholm. Nok en gang ble jeg møtt av hyggelige kuratorer som gjorde alt de kunne for å tilpasse seg mine ønsker og behov. Kanskje de føler det slik som meg, at det er litt synd for instrumentene å bare ligge på magasinene og aldri få oppmerksomhet?

For det er slik at ingen av de fire gitarene jeg skal se på er noen gang på utstilling. De er lagret i sterile rom på museet sammen med utallige andre instrumenter. De får litt liv en gang iblant hvis en nysgjerrig instrumentmaker kommer for å se på dem. Ta på dem. Finne ut hva de har å fortelle...

Ellers er de tause.

Sånn var realiteten til den romantiske gitaren som art, inntil noen tiår tilbake. Før noen begynte på nytt å interessere seg i dem lå de stablet alle sammen, noen i biter, andre noenlunde intakte. Sånn sett er det bra at museene tok vare på dem, selv om ingen forsto seg på dem og deres verdi.

Schöne

I mine hender holder jeg den tredje av Schönes gitarer, den med nummer 82. Jeg har med meg min egen kopi av Nr.103 i tilfelle det blir interessant å sammenlikne dem. Jeg legger dem oppå hverandre og jeg vet hva som skal skje: de har nøyaktig samme fasong, så klart: den og Nr.103 ble bygget med samme form. Og nå møtes disse to, med over 200 år imellom.

Det er veldig fint å få sett på denne gitaren siden alt ser ut til å være originalt. Jeg har tatt ut målinger på alt og kan sammenlikne det med det jeg har fra Nr.103 og fra Nr.71.

Det er interessant å se på barten på denne gitaren. Den er uvanlig og får meg til å stusse veldig på hva slags menneske Georg Daniel Schöne var. Hva likte han? Hvor hentet han inspirasjon fra?

Jeg kunne konstatere at hals/hode sammenføyningen var gjort akkurat som på den andre gitaren. Halsen var også tjukkere, som forventet.

Stauffer I

Den andre gitaren jeg fikk sett på ble bygget av Johan Anton Stauffer, sønn av Johann Georg Stauffer.

Den var i veldig dårlig forfatning, men på en annen side var den lettere å måle opp. Og siden alt lå åpen for meg, kunne jeg se nøyere på flere bygningsdetaljer.

Stauffer II

Den tredje gitaren var også av J. A. Staufer, men denne var bygd med Stauffers patenterte justerbare halsmekanisme.

Gitaren liknet mye på den gitaren av J. G. Stauffer jeg så i Edinburgh. Denne hadde heldigvis en original stol, i motsetning til den jeg så på tidligere. Et fint eksempel på en stol der barten er en del av stolen.

Denne gangen hadde jeg mer tid, så jeg tok meg til å spørre: denne her har en veldig lur og enkel mekanisme – sa jeg for å prøve å fange oppmerksomheten – som gjør at halsen kan skrus av...

- Hadde det var mulig for meg å ta den fra hverandre for å se på konstruksjonen?

...kanskje?

Museumskuratorer, som gitarmakere, ser ut til å være riktig nysgjerrige folk. For den idéen likte de! Og ikke bare det, men etter at vi ikke kunne finne noe nøkkel tilpasset den firkantede bolten, hentet de en annen person fra museet som hadde med seg det verktøyet som nærmet seg mest det vi trengte: en ganske spiss tang som var avrundet på utsiden. Takk skal dere ha!

Forsiktig og med et godt grep rundt bolten, begynte jeg å dreie. Gjengene var fortsatt gode – slik jeg håpet – og gled uten problemer. Med en stor smil tok jeg hals og kropp fra hverandre og eksaminerte konstruksjonen nøyere.

Jeg smilte fortsatt da jeg satte gitaren sammen igjen.

Fabricatore

Den fjerde gitaren jeg valgte å se på i denne omgangen var noe jeg bare måtte se på når jeg først var her.

Gitarene med 6 enkelte strenger dukket opp i de siste tiårene på 1700-tallet, muligens så tidlig som på 1770-årene. Men det er ofte vanskelig å vite når et instrument ble bygd eller om ikke de ble modifisert på et senere tidspunkt for å ta imot enkelte strenger.

Den eldste gitaren som man vet om – som man er sikker på var bygd som en 6-strengs gitar – er denne jeg nå har i mine hender. En Giovanni Battista Fabricatore fra 1791.

At den er den eldste er rent anekdotisk. Ikke noe jeg skal legge stor vekt på. Men det er ikke mindre kult av den grunn!

Den ser ut som en typisk barokkgitar, med lokket som fortsetter inn i halsen og til og med en barokkstol. Utsmykkingen er voldsom: med skilpaddeskjell og perlemor (som kanskje gjorde at  noen valgte å ta vare på den).

Men den har for eksempel metallbånd på halsen, og viktigst: den ble bygd for 6 strenger. Altså, en ekte klassisk gitar.

Den eldste vi vet om.

Hvor kult er ikke det?

Jeg har målt opp alt jeg kunne fra disse gitarene og har en haug med informasjon og bilder som jeg må gå gjennom og få orden på. Når jeg kommer hjem må jeg ta meg tid til å lage fullstendige tegninger. De finnes ikke fra før og museet er nok også interessert i denne informasjonen. Quid pro quo, som man sier.

Det som jeg ser allerede nå er at alle gitarene jeg har sett har mindre kropp enn Schöne sine. Både bunn og lokk på alle gitarene ser ut til å være tjukkere også. I tillegg er bunnen på de fleste andre gitarene lett buet, både på langs og på tvers. Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan disse detaljene påvirker klangen. Den eneste måten å bli klokere på det, er å lage flere kopier og forsøke å forstå meg på dem.

Nå er jeg i Uppsala for å vise fram gitaren og snakke om norsk gran og stipendiatprosjektet. Neste uke er jeg tilbake på verkstedet.