Mye pisk og lite gulerot

For de som kjenner meg, burde det ikke komme som en overraskelse: Jeg er utålmodig og rastløs og jeg liker at ting skjer litt fort.

Men tålmodig må jeg vel være, tenker du, siden jeg tross alt er gitarbygger?

Sannheten er at jeg alltid slet med tålmodigheten. Det ble alltid rot og gris rundt meg når jeg gjorde ting som krevde tålmodighet og beherskelse. Da jeg startet på gitarmakerstudiet var det tydelig at jeg ikke bare kunne skynde meg hele tiden, så jeg måtte være disiplinert, ta det med ro og holde hodet kaldt. Jeg følte for første gang at jeg klarte å være ordentlig tålmodig og det føltes veldig bra. Jeg følte at jeg hadde styringa over arbeidet og over meg selv.

Men rastløsheten forble. Jeg modnet og lærte av mine feil, naturlig nok, men det var på grunn av fremgang som jeg kunne føle og ta på. Jeg visste hvordan resultatene ville se ut og at jeg kunne få det til: Jeg tålte pisken på grunn av guleroten.

Da jeg i mars var på stipendiatsamling føltes det som om resten av prosjektet mitt kom til å bli mer av det samme – mengdetrening – men slik ble det heldigvis ikke. Det ble nye oppdagelser og enda flere ting jeg måtte lære. Jeg var glad for å finne stadig nye utfordringer.

Og alt jeg har gjort av utfordginer er ting som jeg faktisk ville gjøre. Som min kone sa til meg: Jeg var heldig som fikk lov til å holde på med ting som jeg hadde lyst til. Ikke verst! Da er det lettere å være tålmodig.

Så til poenget med dette innlegget: Nå holder jeg på med ting som jeg ikke har lyst til, nemlig perlemor. Det er ikke bare at jeg er lite begeistret på måten perlemordekorasjonene ser ut, men jeg fant ut at jeg misliker selve materialet: Det er et mareritt jobbe med!

Denne uka fikk jeg flere pakker med nye sagblader i posten, og da var jeg klar til å sette i gang igjen. Arbeidet var frustrerende fra starten av, og bladene knakk med jevne mellomrom. Greit nok at man må bygge opp litt erfaring og kompetanse før man finner den gode teknikken, men dette krever tålmodighet ikke bare i starten: Det krever tålmodighet alltid! Materialet er så hardt at man må gå k-j-e-m-p-e-sakte for at bladene skal holde eller for at emnene ikke skal gå i stykker.

Mitt første prosjekt var å lage de små dekorasjonene til den ene franske gitaren. De var forholdsvis greie å få til, men kun etter mye strev og knekte sagblader, da perlemorplata endelig var delt i små firkanter. 

Dessuten fungerer hudlim og perlemor dårlig sammen: For de små svarte og hvite linjene som utgjør den minste sirkelen i rosetten, lagde jeg en sandwich med ibenholt og perlemor. Sandwichene ble først limt og justert, og så skåret i lange lister, men delene falt fra hverandre da jeg kuttet listene i mindre segmenter. Jeg måtte samle de pittesmå bitene og sette dem sammen samtidig som jeg limte dem på plass i rosetten.

Og har jeg nevnt dette med masken? Man bør bruke maske når man sager perlemor, hadde jeg hørt, men jeg visste ikke hvorfor. Dermed satt jeg opp en liten vifte som blåste støvet vekk fra snittet og vekk fra meg. Jeg tenkte det var nok tiltak for så lite arbeid – jeg skulle ikke holde på med perlemor så lenge likevel – men da jeg klarnet halsen og begynte å spytte ut blod skjønte jeg poenget med maska. Det føltes som å ha pustet knust glass, og vifta var åpenbart ikke noe løsning …

På med maska!

Og så var det blomstene. De første forsøkene mine har gått dårlig og jeg har brukket mange sagblader for å få til to ferdige blomster. Det ser ikke så bra ut. Mitt problem er rett og slett at jeg må være tålmodig. Ikke litt tålmodig som jeg er vant med, men kjempetålmodig. Tålmodig nok til at fremgangen blir nærmest usynlig. Jeg vet ikke om jeg har det i meg.

Og det gir meg i hvert fall ingen glede.

Men dette er jobben min og det er absolutt ikke første gang jeg må gjøre ting jeg ikke liker. Det er, riktig nok, min første gang som stipendiat. Så kanskje min kone har rett: Jeg er heldig som får lov til å gjøre ting som jeg stort sett synes er spennende. Jeg må slutte å klage. Jeg må la blomstene ligge en stund og heller komme tilbake når jeg har tatt meg sammen.

En ting er sikkert: Når jeg er ferdig med disse prosjektene – uansett resultatet – kommer jeg aldri til å drive med perlemor igjen. Aldri :)