Løsarbeiderne

Peón er et spansk ord som betyr løsarbeider eller fotsoldat. I gitarbygging brukes ordet om de karakteristiske treklossene som holder sammen sargene og lokket i gitarer bygget på den spanske måten. Begrepet – i likhet med solera – brukes ofte både på engelsk og på norsk.

I den spanske tradisjonen er det vanlig å bruke peoner mot lokket, mens man bruker en sammenhengende list på bunnsiden. Med peonene alene ville sargene vært like myke og formbare som ellers – det er kun etter at platen (lokket eller bunnen) er limt at konstruksjonen blir solid. Men prosessen med å lime peonene mot sargene og mot lokket er én og samme prosess, og sargene blir låst og avstivet samtidig som peonene kommer på plass.

Sammenhengende lister vil derimot avstive sargene umiddelbart. Sargene låses til en noenlunde bestemt fasong uavhengig av bunnplaten som kommer først etterpå. Det er også en fordel å avstive bunnsiden med hele lister fordi dette området må høvles og tilpasses de tverr- og langsgående buene i bunnen.

Man kan bruke sammenhengende lister også mot lokket, men det innebærer at sargene tas ut av soleraen for finjustering av limflaten. I tillegg må de på en eller annen måte presses ned når de limes til lokket. Det er også lettere å få til sammenhengende lister på begge sider hvis man bruker en utvendig form, men da må man lage formen.

Det motsatte har også sine ulemper. Hvis man vil bruke peoner mot bunnen i tillegg til lokket, er det to ting man bør være klar over. På den ene siden må man være forsiktig når man limer peonene så de opprettholder en jevn avstand til kanten – når man limer dem mot lokket er denne avstanden naturligvis alltid lik. På den annen side bør man være forsiktig når man tilpasser limflaten mot bunnen. Her er sargene akkurat like skjøre og myke som om de ikke hadde hatt forsterkninger.

Det mest rasjonelle – i hvert fall det mest lettvinte – når man jobber friform med en solera, ser ut til å være peoner mot lokket og list mot bunnen. Jeg er usikker på hva som var vanlig praksis i Spania på den tiden, men Josef Pagés valgte heller å bruke peoner både mot lokket og mot bunnen (i hvert fall ofte, men muligens alltid). I tillegg brukte han høye stolper for å støtte under hver av bjelkene. Jeg skal starte med disse, så peonene ikke kommer i veien.

Jeg begynner med en trekloss og lager en åpning tilpasset bjelkens profil.

Jeg trenger to stolper for hver av de to bjelkene i lokket.

Jeg former dem ferdig, men ut fra en tegning og uten å ha sett nøye på bildematerialet. I ettertid ser jeg at de opprinnelige bjelkene har en enklere og mer elegant fasong enn de jeg lagde.

Prosessen med å lage og lime peonene er lettvint. Noen lister med trekantet profil saget i passe lengder gir et stort antall biter. Nok til mange gitarer.

Å lime peonene er også en grei sak. Jeg har vanskelig for å forestille meg hvordan dette ville vært med syntetisk lim. Mest sannsynlig håpløst! Med hudlim trenger man bare å holde klossen på plass i noen sekunder og så er det klart til å gå videre.

Nærmere hælen, der den store foten står i veien, kan jeg holde klossene på plass med en syl. Merkene etter sylen kan man se ofte på gitarer bygd med denne metoden.

Før jeg limer klossene rundt kanten, sørger jeg for at høyden på sargene rundt hele gitaren er noenlunde tilpasset buen i bunnen. På denne måten vil det ikke bli store endringer når jeg høvler klossene: Siden klossene er trekantet, vil de være kortere jo lavere de blir og små endringer kan utgjøre en synlig forskjell.

Min jobb nå er å passe på at jeg limer klossene litt høyere enn kanten og så jevnt som mulig. Jeg kunne ha brukt noe slags mal, eller teip, men det var lett nok å ta det på øyemål.

Mens jeg venter på at limet trekker, skal jeg gjøre klar bunnen.

Jeg må nemlig klargjøre bjelkene i bunnen før jeg kan tilpasse de fire stolpene.

Limflaten mot bunnen skal gjøres klar på samme måte som ellers. Jeg må høvle klossene og gi hele omkretsen den ønskede buen, men nå har jeg også foten å forholde meg til. Jeg pleier alltid å spenne opp midjen fra innsiden, men det er desto viktigere nå for at strukturen blir rigid nok. Høvlingen ville ellers blitt en belastning for de tynne sargene. Klossene er godt festet selv om det ikke er lenge siden jeg limte dem, og de tåler høvlingen uten problemer. Når jeg er klar, kan jeg lage og lime på plass de resterende stolpene.

Bunnen er klar til å limes. Det er her jeg skjønner at den fine klemmen jeg lagde for å låse lokket ikke var så lur: Jeg må kunne løse skruen fra utsiden, ellers vil jeg ikke klare å løse gitaren fra soleraen når kassa er lukket. Jeg finner en midlertidig løsning, så kan jeg lage noe litt mer raffinert til neste gang.

Med bunnen på plass er gitaren hel og strukturen endelig stabil nok. Prosessen sier litt om fordelene med hudlimet: Alt jeg har skrevet om i dette blogginnlegget ble gjort den samme dagen. Det ville vært utenkelig å jobbe slikt med moderne lim uten å være redd for dårlige limfuger.