Intonasjon

Som jeg skrev tidligere gjør båndene på en gitar at intonasjonen til hver enkel tone blir en kompromiss: gitaren kan spille nesten rent i alle tonearter, men aldri helt rent i noen av dem.

Det finnes flere måter å beregne båndplasseringen på. Da båndene var laget av tarmstrenger kunne musikeren finjustere dem slik at de passet toneartene hun eller han var mest vant til å spille i. Innfelte bånd kan derimot ikke flyttes og deres plassering må være nøye bregenet fra starten av.

Båndplasseringen tar utgangspunkt i strengens beregnede mensur, altså dens totale vibrasjonslengde. Ved bruk av en matematisk eller geometrisk formel kan man finne ut avstanden til første bånd, ta utgangspunkt i den nye strengelengden, beregne neste bånd, ta utgangspunkt i denne, og så videre. Ut fra denne skalaen har det vært vanlig å lage en båndstav som man kan bruke igjen og igjen, men små forskjeller forårsaket av fukt- og temperaturendringer kan være et problem og en mulig kilde til at vi ser forskjeller ikke bare mellom gitarbyggere, men mellom instrumenter bygget av samme person.

En annen måte å beregne båndplasseringen på var ved bruk av et mekanisk redskap, en slags sakseliknende passer med to korte bein på den ene siden og to lange på den andre. Ved å tilpasse de lange beina til mensuren, ble avstanden mellom spissene til de korte beina lik avstanden fra sadelen til første bånd. Slik kunne man merke båndene ett etter ett, og det kan forklare hvorfor noen skalaer ikke samsværer med matematiske beregninger: små forskjeller forplanter seg og blir bare større fra bånd til bånd.

I moderne tid bruker vi en enkel formel for å beregne båndplassering, den er ingen hemmelighet og viser seg å være veldig jevn. Metoden er basert på å dele mensuren på en konstant. I gamle dager var denne konstanten 18, og metoden blir ofte kalt 18-regelen, «the rule of 18». Den moderne metoden erstatter konstanten med 17,817 og gir en mye mer eksakt intonasjon ved å blant annet plassere den første oktaven (det tolvte båndet) akkurat på midten av strengen, der den første naturlige overtonen forekommer.

Da jeg tok målene på Schöne #103 målte jeg avstanden mellom hvert bånd og null-båndet i tillegg til hele mensuren. Jeg lagde meg et regneark med både 18-regelen og den moderne formelen, men etter noe testing måtte jeg innse at båndplasseringene var ganske avvikende fra det vi i dag ville godta som bra nok, og etter en kort samtale med min veileder besluttet jeg å bruke den moderne båndskalaen på min reproduksjon. Gitaren skal brukes av musikere som ikke er vant til denne unøyaktige intonasjonen og som sikkert ville blitt satt ut og frustrert av den.

Etter at målene var tatt og sporene kuttet, måtte jeg lime båndene på plass. I dag ville jeg brukt epoxy eller superlim uten å tenke meg om to ganger, men på den tiden var det hudlim det gikk i, og det er det jeg også skal bruke. Jeg lagde små hakk i hvert bånd med filen, tenner som båndet kunne feste seg i. Så fylte jeg sporene med varmt lim og presset båndene på plass.

Båndene var litt for høye og måtte files en del: mye unødvendig arbeid som jeg helst vil unngå fremover. I min iver etter å file båndene (særlig de i kroppen som var blitt enda høyere), kom jeg bort i lokket og måtte da fikse det og legge fargen på nytt. Alle disse små tingene er det viktig å ha testet nå, så jeg vet hva som er best og hva som må unngås ved senere anledninger.

Nå er det snart tid til å lime halsen, polere gitaren ferdig og lime stolen!