Hipsterprat?

Stolen har en praktisk funksjon som er både å være et ankerpunkt for strengene og å være broen som forbinder vibrasjonene mellom strengene og lokket. Men stolen er også synlig og har dermed en estetisk verdi.

Måten man har satt sammen det estetiske og det funksjonelle har variert gjennom tidene, men felles for stolene er midtdelen. Det er her strengene skal forankres og det er her den vibrerende delen av strengen har sitt nullpunkt.

Belastningen fra strengenes trekkraft er størst når man knyter strengene til selve stolen, slik som på moderne klassiske gitarer, barokkgitarer eller lutter.

Hos barokkgitarer og lutter er det ingen sadel og strengene ligger lavt mot lokket. Stolen blir dratt, men ikke vippet, og belastningen fra strengene blir mindre enn hos klassiske gitarer.

Stolen hos moderne klassiske gitarer er omtrent 8mm høy og har i tillegg en sadel. Strengene ligger høyere over lokket enn hos andre instrumenter og stolen blir underlagt ikke bare trekk, men en høy grad av torsjon. For å holde stolen på plass har man utvidet stolens limeflate med lette «vinger» på hver side.

Stoler med pinner, i motsetning til de ovennevnte, er ikke underlagt de samme kreftene. Strengen blir forankret på undersiden av lokket. Dermed blir stolen presset mot lokket i stedet for å bli dratt av strengen.

Denne stolen kan i praksis være kun en liten blokk der strengen starter dens vibrasjonslengde og der stolpinnene festes. Hos mange romantiske gitarer, inkludert Schöne Nr.103, er det faktisk bare det det er: et lite rektangel, i alt 90x22mm og knappe 4 til 6mm høy.

Men hva skjer med det visuelle da?

Mange stoler i denne perioden ble pyntet med en bart, eller «moustache» fra fransk. Dette var også vanlig praksis for barokkgitarer og er en fin måte å gjøre stolen mer interessant estetisk sett. Barten kunne være en del av stolen eller en dekorasjon limt på hver side.

Hos mange romantiske gitarer blir disse bartene tatt enda ett skritt videre. Vi kan se eksempler på blomsterdekorasjoner som dekker store deler av lokket rundt stolen.

Schöne Nr.103 er én av dem, om enn med en annen estetikk enn det som var vanlig.

Det er klart at den største ulempen når det kommer til disse dekorasjoner er at de er veldig arbeidskrevende. Det er snakk om tynne ibenholtfinér som blir kuttet til veldig intrikate og skjøre motiver. De har ingen praktisk funksjon annet enn den estetiske.

Men det finnes enklere varianter også. Man kan velge motiver som er luftige og lettere å lage, men som fortsatt gir stolen et skikkelig visuelt løft. Schöne selv gjorde dette. Det kan vi se på et bilde av Nr.82, gitaren som befinner seg på Scenkonstmuseet i Sverige og som jeg skal se nærmere på i oktober.

Jeg har tenkt å lage kun én kopi av Nr.103 med samme motiv som originalen. Men jeg ser samtidig at stolen ser litt liten og ensom ut uten noe dekorasjon. Jeg tenkte det var kjekt å gjøre i hvert fall noe enkelt, også fordi dette er et type arbeid jeg har hatt lyst til å gjøre i lengre tid.

Jeg fikk låne en skisse av min veileder som jeg endret litt på og tilpasset denne stolen. Den førte jeg over på en sandwich av to 0,8mm-tykke ibenholtfinér limt mellom to ytre lag av lønnefinér.

Jeg boret flere hull i sandwichen for å ha hvile- og vendepunkter til løvsaga.

I sandwichen var det plass nok til to sett så jeg har også til neste gitar.

Etter hvert som jeg gjorde fremskritt kunne jeg file bort sagsporene.

Til slutt var jeg ferdig med saging og filing...

...og kunne legge sandwichen i vann for å løse opp limet.

Denne gangen valgte jeg å lime stolen før jeg gikk videre med polering av kassa. Vi får se hvordan det går. Deretter limte jeg de siste båndene og barten.

Jeg har også farget kassa og halsen og er snart ferdig med poleringen. Alt ser ut til å være i rute :)