Flere oppmålinger

Gennaro Fabricatore, Napoli, 1830

Den første gitaren så jeg i november. Den befinner seg i Norge i privat eie, er i daglig bruk og var faktisk den første gitaren jeg fikk anledning til å prøvespille. Det i seg selv var en uvurderlig erfaring.

Gitaren var i god stand. Jeg kunne kjenne igjen materialbruken og måten å arbeide på fra gitaren jeg så i Edinburgh.

Lyden var vakker, lutt-aktig, men litt tammere enn jeg hadde forventet. Det er vanskelig å si hvorfor det er sånn, men det dreier seg om gamle instrumenter som kanskje ikke alltid har vært godt tatt være på. Fra innsiden kan man se tegn til reparasjonsarbeid av varierende kvalitet, limrester og skitt.

Gennaro Fabricatore var en av de store gitarmakere fra tidlig på 1800-tallet. Han var i slekt med Giovanni Battista Fabricatore (også fra Napoli), en av de første til å lage 6-strengs gitarer sent på 1700-tallet. Det estetiske uttrykket og stilen til Fabricatore-gitarene kan vi kjenne igjen i det tidligere arbeidet til Johan Georg Stauffer i Wien og i vår egen Georg Daniel Schöne i Christiania.

Noen uker senere tilbrakte jeg en hel dag på Ringve musikkmuseum i Trondheim og nok en gang ble jeg tatt godt imot av personalet. På museet fikk jeg først et gledelig gjensyn med Schönes Nr.103 som jeg lager kopier av. 

Jeg ville se på den én gang til og dobbeltsjekke noen detaljer før jeg skriver en rapport. Det var interessant å se på gitaren på nytt med blikket til én som forstår hva som foregår.

Hovedpoenget denne dagen var likevel å måle opp tre nye gitarer.

Gennaro Fabricatore, Napoli, 1816

Denne gitaren kom til Norge i begynnelsen av 1900-tallet via Tyskland og ble donert til Museet på 50-tallet.

Nok en gang kan jeg se likhetstrekk med de to andre gitarene fra G. Fabricatore: de samme materialene i sarg og bunn, gripebrettet i palisander og lamineringen av hals, hæl og hode med palisanderfinér.

Formen og dimensjonene likner på gitaren fra 1822 som jeg så i Edinburgh, men ikke så mye på gitaren fra 1830. Andre strukturelle detaljer kan se mer tilfeldige ut. Jeg mistenker at noen kommer av ren pragmatisme, mens andre kommer av viljen til å teste og undersøke.

Ukjent, Napoli?, 179?

Den andre gitaren jeg dokumenterte var ikke signert, men ser tydelig ut som en veldig tidlig romantisk gitar, muligens fra 1790-årene. Den antas å være bygget av Antonio Vinaccia – et kjent medlem av det andre store instrumentmakerdynastiet i Napoli i tillegg til Fabricatore. Gitaren er nokså lik et instrument fra Vinaccia som befinner seg hos Smithsonian-instituttet i Washington D.C.

Her kan jeg se mange elementer arvet fra barokkgitaren, altså et typisk overgangsinstrument: Liten og grunn kropp, sarg og bunn bygget med staver, bånd i elfenben og ibenholt, barokkstol uten sadel og forseggjort dekorasjon.

I flere dokumenter blir denne omtalt som en gitar med sarg og bunn av ibenholt, men jeg tror heller det dreier seg om granadilla – dalbergia melanoxylon, en type palisander som har blitt kalt for ibenholt på grunn av fargen – eller noe annet mørkt treslag. Ibenholt er det i hvert fall ikke.

Skjøtene mellom tre- og elfenbenstavene ble forsterket fra innsiden med papir og lim. Teknikken ble også brukt på barokkgitarer, lutter og mandoliner – instrumenter som Vinaccia-familien var godt vant med å bygge.

Det var mye elfenben på denne gitaren!

Coffe-Goguette, Mirecourt, 184?

Den siste gitaren jeg så på kom fra den berømte instrumentmakerbyen i Frankrike.

Mirecourt var renommert for sine gitarer og fioliner av høy kvalitet. Den største franske gitarbygger på den tiden var en mann med navn René Lacôte, fra Paris. Som Stauffer, var Lacôte en stor innovatør. Gitarene hans var og er høyt verdsatt.

Denne gitaren har mange av de samme elementene man kan se i Lacôte sine gitarer. Det karakteristiske stol- og hodedesignet, de elegante linjene og et hevet gripebrett er typiske trekk som kjennetegner den franske skolen.

Det var fint å se at fargingen av denne gitaren så akkurat ut som den på  mine egne. Annattofrø-pigmentet jeg lagde var nemlig noe gitarene fra Mirecourt var kjent for.

Utførelsen og detaljene var upåklagelige. Særlig vellykket var den lange og smale V-skjøten og kontrastene fra et hode i bøk mellom to ibenholtplater.

Jeg var storfornøyd og takknemlig.

Ringve musikkmuseum har fortsatt noen gitarer som interesserer meg så jeg vil gjerne komme tilbake. Det blir forhåpentligvis neste år.