Dinosaurer

Forleden uke hadde jeg en interessant samtale med min veileder, og ett av temaene vi tok opp var dette med dekorasjonen rundt stolen og den høye kvaliteten man ser i slikt arbeid, særlig i gitarene til Gennaro Fabricatore.

-Det blir mye snakk om hvor høyt nivå man har oppnådd i moderne gitarbygging – sa han – men jeg mener det ikke stemmer. Han mente at nivået på fortidens håndverkskunnskap og -ferdigheter var bedre enn det er nå, og et eksempel han brukte var måten man skar finérmaterialer på. Skriftlige beskrivelser fra verksteder på 1700-tallet forteller om en håndsag operert av to personer, én på hver side av emnet. Med den ble det saget perfekte finérplater ned til 2mm tykkelse. Hvor mye tid kunne det ta? Kanskje ikke så lang tid når man først ble god til det. Et annet åpenbart eksempel er disse dekorasjonene rundt stolen. Det er vanskelig å forestille seg hvordan de ble lagd, men det kan lett tenkes at om man først ble god til det så tok det heller ikke så lang tid.

Riktignok må vi gjøre mange flere oppgaver enn før i våre énmanns verksteder, men kvaliteten på resultatene tyder på kunnskap som er borte. Min stipendiatkollega Alf Helland har nevnt dette mange ganger også: Hvordan klarte en urmaker og hans medarbeidere å lage nesten 300 luftrifler i løpet av noen få år (i tillegg til å gjøre dem vakre) med datidens teknologi og sett i lys av hvor mye jobb det faktisk innebærer?

Alle de redskapene og maskinene vi har til rådighet nå, som er ment å være hjelpemidler og å løfte vår kreativitet, har fort blitt bremser og skapt avstand mellom oss og det vi vil oppnå.

Jeg vet jeg har skrevet om det før, og jeg må presisere at jeg er ingen motstander av verken maskiner eller standardiserte produksjonsprosesser. Jeg ville vært forsiktig med å avfeie noens faglige kompetanse eller verdien av det de lager bare fordi de bruker maskiner. Det ville være like villedende som å tro at alt som er laget for hånd automatisk er av høyere kvalitet.

Det er kult med maskiner og det gjør at vi kan gjøre tunge jobber eller håndtere vanskelige oppgaver som vi ellers måtte gitt til noen andre. Jeg har lært mye av maskinene og bruker dem selv med glede. Jeg kan også medgi hvor kult det er å se en CNC-maskin under arbeid. Maskinene krever også kunnskap, men realiteten er at det som maskinene produserer skaper en falsk forventning av hva som er viktigst. Som mye annet i denne tiden vi lever i er det utseendet – skallet – som vi legger mest vekt på, ikke alt som ligger bak.

Jeg som gitarmaker må hele tiden vurdere om verktøysmerkene skal få bli eller om jeg skal ta pusseklossen fram og viske dem vekk. Skal skjellakken se ut som glassaktig sprayfinish? Forventningen er at instrumentet, selv om det er håndlagd, må se perfekt ut, som om en maskin hadde lagd det. Pussemaskinen har vært i sentrum av den moderne gitarmakerens verksted og det har påvirket absolutt alle, også de som selv ikke eier en eneste pussemaskin.

På maskinenes premisser

Overforbruk av maskiner fører ikke bare til tap av kunnskap og viktige erfaringer med verktøy og teknikker. Hvis alt det som kommer i kontakt med treverket er slipepapir, roterende verktøy og matningsapparater, vil vi ha null materialforståelse. Moderne produskjonsteknikker og standarisering av produskjonsprosesser tar utgangspunktet i maskinene. Man tilpasser oppbygging og materialbruk til maskinene og ikke omvendt.

Min stipendiatkollega Ellev Stensli jobber for tiden med å lære mer om nettopp materialforståelse i førindustriell tid. Hvordan bygger man dører, vinduer og karmer som tåler bruk og slitasje i godt over hundre år ut fra å forstå materialene de skal lages av? Dette er kunnskap som har blitt faset ut og glemt. I nåtidens tilnærming blir materialene behandlet likt mens de egentlige kvalitetsforskjellene (i vekst, tetthet, fiberretning, osv) blir ansett nærmest som et hinder. Poenget blir å lage noe som tåler mest mulig på tross av det man lager det av, ikke på grunn av det. Resultatene er ikke alltid like gode.

Men er det ikke en lys side også? Er ikke maskinene med på en demokratisering av håndverket? Når du før måtte gå i lære og opparbeide deg kunnskap og erfaring i mange år, kan nå hvem som helst lage en gitar på hobbyverkstedet. Alle har råd til en pussemaskin og den er lett å bære.

Det er da problemstillingen blir vanskelig. Jeg er for demokratisering, jeg er for lett tilgang til kunnskap og jeg er ingen tilhenger av elitisme. Men fordumming har jeg problemer med. Tap av kunnskap, nysgjerrighet og mangfold synes jeg er synd.

Tap av mangfold og smale forventninger

I dag, mens jeg vannet plantene, kjørte en bil forbi med noe musikk på full guffe. Jeg begynte å gruble over det og mine egne fordommer. Musikksmak er som smak ellers, en privatsak som man skal være forsiktig med å kritisere. Men i deler av musikkverdenen har også maskinene tatt overhånd. De skulle være hjelpemidler, men i stedet har de gjort oss middelmådige. Det er flott at man kan sette seg ned med en app og lage musikk, er det ikke det? Vel, det blir ganske enkel og fattig musikk i lengden når man ikke behersker stoffet musikken er laget av og i stedet kun de få standardiserte delene som kommer med appen. Man behøver ikke beherske et instrument heller, det gjør appen. Er dette egentlig en demokratisering av musikken?

Mitt problem med det er at appen kan også en 3-åring styre. At hvem som helst kan lage musikk er en edel tanke, men produktet blir så som så. Og hva verre er: i lengden blir også forventningene våre betydelig smalere!

For en stund siden leste jeg en sak på NRK med overskriften: Blir uvel av popmusikk uten autotune. En interessant artikkel om historien til autotune og tilsvarende programmer. Jeg kunne ikke annet enn å bli deprimert av det jeg leste. Slik som i gitarproduksjonen er det her en forventning om at alt skal være rent og perfekt, fri for menneskenes ufullkommenhet. Ja, når materialene ikke når til våre idealer kommer heldigvis maskinen og rydder opp: Normaliserer, finsliper og fjerner alle spor etter strev, svette og brukne negler. Alle spor av menneskelighet.

Det kan ikke misforstås: Det handler ikke lenger om å demokratisere musikken, det handler om å produsere mest mulig på kortest mulig tid. Det handler om samlebåndmentalitet og salgsstatistikker. Og da kan man ikke forvente å produsere gode tekster, utfordrende melodier eller harmonier med interessante vendinger, det er for mye jobb og det passer dårlig med det maskinen er laget til. Hvor er de som kan synge? Det krever også jobb. Spille et instrument? Du ser mønsteret. De som lytter henger ikke lenger med og må få rene og lette toner servert med teskje.

Derfor kalles det musikkindustri. Samtidig brukes uttrykket «godt håndverk» om alt som er skikkelig, gjennomtenkt og godt gjennomført, laget med hardt arbeid og basert på kunnskap og erfaring. Uttrykket brukes om alle fra leger og forskere til forfattere og journalister, de som har intimt kjennskap til det stoffet de jobber med og lager noe unikt av det. Også i musikken snakker man om godt håndverk. Men bryr vi oss egentlig om håndverk?

Det er ikke maskinenes skyld at det har blitt sånn, men man må huske på at verden er større og mulighetene flere enn det som maskinene kan prestere. Maskinene ble til for å etterlikne det vi allerede kunne gjøre med hendene. Det største målet var presisjon og hastighet. Prisen å betale ble tapet av mangfold. Vårt problem er at vi glemte utgangspunktet og nå er det maskinen som definerer det vi ser og hvordan vi vurderer det.

Se også på mobiltelefonene vi alle går rundt med. Ufattelig kraftige redskaper som vi kan bruke til alt mulig. Maskiner som har potensiale til å frigjøre oss på så mange måter, men som paradoksalt nok holder oss fanget og gjør oss dumme og passive.

Dinosaurens dilemma

Jeg begynner å høres ut som en dinosaur. Betyr det jeg skriver at jeg er imot popmusikk eller maskiner? På ingen måte. Sier jeg det bare fordi jeg er stipendiat i tradisjonshåndverk? Det spør jeg meg selv også, men jeg ser ikke på tradisjon som noe statisk som bare har med fortiden å gjøre, da er ikke tradisjon noe for meg. Jeg er ikke så tilhenger av å være konservativ heller, så hvorfor sier jeg alt dette?

Det går kanskje tilbake til disse løvsagsdekorasjonene. Jeg kan vente til jeg får meg en CNC-maskin med laserkutter som kan lage den eksakte kopien igjen og igjen. Da må denne kopien nødvendigvis være helt flat, ellers må min CNC-maskin være temmelig avansert for å avrunde alle kantene i den skjøre finérplata. Kanskje jeg også må forenkle litt på designet så maskinen klarer det bedre? Kanskje jeg må erstatte ibenholtplata med noe mer homogent, kunstig materiale så ikke de dumme fibrene fliser av og skaper så mye bry?

Eller kan jeg finne ut av hvordan dette kan ha blitt gjort og bare gjøre jobben selv?

I en verden hvor alt må skje nå og hvor utseendet teller mest, er det vanskelig å tenke seg hvilken rolle håndverket kan spille, men vi ser samtidig hvordan effekten av effektiviseringen fra industritenkning og samlebåndmentalitet påvirker vår verden og måten vi forstår den på. Det er ikke bare positivt: Tenk bare på umenneskeliggjøring i helsesektoren eller tap av mangfold i matproduksjonen. Håndverk minner oss om det menneskelige: Om strev og ufullkommenhet, tid, fortid og fremtid. Det minner oss også om det som er rundt oss: den jorda vi hersker over og utnytter.

La oss ikke kaste bort maskinen, men la oss ta tilbake førersetet.