Den italiensk-østerrikske skolen

Gitarene var en napolitansk gitar fra 1830 signert Gennaro Fabricatore, og en wiensk gitar signert Johan Anton Stauffer, mest sannsynlig fra 1843. Både Fabricatore og Stauffer er sentrale navn i gitarens historie og utvikling.

De tidligste originale seksstrengsgitarene som vi vet om, ble laget av violin- og mandolinmakerne i Napoli. Det dreier seg om gitarer bygd i løpet av 1790-årene, de fleste av dem signert Giovanni Battista Fabricatore. Gennaro Fabricatore tilhørte samme slekt og var aktiv allerede i århundreskiftet parallelt med Giovanni Battista og med den mektige Vinacia-slekten. Det var disse gitarene som inspirerte gitarmakerne i Wien, men det er imidlertid Gennaro som ble mest renommert.

Hans gitarer holdt en høy standard i oppbygging, stil og klang. Gitaren fra 1830 var dermed et godt valg, men også min eneste mulighet til å kopiere en gitar og sammenlikne resultatene: Den originale gitaren var ikke bare i Norge, men den var fortsatt i bruk. Med den kunne jeg teste mitt arbeid og måten jeg har dokumentert og tolket gitarene på.

Johann Georg Stauffer tilhørte fiolin- og luttmakerlauget i Wien og startet sin virksomhet tidlig på 1800-tallet. Hans første gitarer inneholdt estetiske og klangmessige elementer fra den napolitanske skolen, samt håndverksmessige elementer inspirert i de franske gitarene fra instrumentmakerbyen Mirecourt. Johann Georg ble en ledende skikkelse i det lokale instrumentmakermiljøet, i en av Europas viktigste kultursentre og midt i gitarens storhetstid. Han og sønnen Johan Anton jobbet med blant annet de italienske gitaristene og komponistene Mauro Giuliani og Luigi Legnani. I 1820-årene utviklet de en gitar i tett samarbeid med Legnani – Nach dem Modell des Luigi Legnani. Ideene ble fulgt av andre wienske gitarmakere og var sentrale i dannelsen av den wienske skolen.

Stauffer ble ikke bare viktig for Wien. Den tyske møbelsnekkeren Christian Friedrich Martin, for eksempel,  jobbet på forskjellige wienske verksteder og skal ha vært formann på Stauffers verksted. Senere presenterte han seg som «…pupil of the celebrated Stauffer», da han flyttet over Atlanteren og startet sitt berømte gitarbyggerselskap: C.F.Martin & Co. Martins første gitarer i USA kan lett spores direkte til Stauffer.

De endringene som Stauffer introduserte var mange. Han minsket mensuren betydelig, til rundt 604 mm, og brukte alltid nitten eller flere bånd i stedet for atten eller færre. Han reduserte størrelsen og dybden på kroppen. Bunnen ble også tykkere og mer buet enn hos de italienske gitarene. Endringene resulterte i en mer stabil oppbygging og en klang som ble svært ettertraktet, mer fokusert og med fyldigere basser.

Senere hevet han gripebrettet og limte det på lokket for å gi lettere tilgang til de høyere båndene. I motsetning til de franske gripebrettene ble det nye gripebrettet smalere mot diskantsiden forbi det 12. båndet, akkurat som båndene selv. En estetisk og teknisk detalj som kan spores tilbake til både lutten og barokkgitaren.

I 1820-årene utviklet Stauffer mekaniske stemmeskruer og et nytt hodedesign som senere ville inspirere Leo Fender og hans Stratocaster-modell. Hans andre oppfinnelse var en justerbar hals der gripebrettet ikke lenger var limt til kroppen, men svevet over det.

Dette siste elementet var noe av det jeg hadde mest lyst til å jobbe med. En annen variant av den justerbare halsen ble utviklet i Frankrike av René François Lacôte, men mens det franske patentet var svært komplisert og kun justerte en del av gripebrettet (halsen svingte fra hælen og ut, mens båndene på kroppsiden ble uendret), var Stauffers design genial for sin enkelhet og effektivitet.

Stauffer utviklet patentet for å bruke det med celloer. Med årstidene var det fuktighetsendringer som tvang eieren til regelmessige turer innom instrumentmakerens verksted. Ved hjelp av denne mekanismen kunne eieren selv holde avstanden mellom strengene og gripebrettet stabil – kun ved å stramme eller løse en skrue.

Prinsippet er enkelt: Hælen har et hull som passer med en trepinne i klossen. Pinnen gjør at halsen kan svinge opp og ned samtidig som den blir forankret og sentrert.

En skrue presser hælen mot klossen når den strammes, mens strengespenningen drar hælen i motsatt retning når skruen løsnes.

Hælen er felt i en lomme i klossen som skjuler hele mekanismen.

Med denne mekanismen kan man finjustere strengehøyden til enhver tid, uten å måtte gjøre endringer i sadelen.

I praksis blir vinkelen mellom strengene og lokket mer skrå enn på en vanlig gitar, men kroppen er så smal ved hælen at forholdet mellom strengene og bunnen blir fortsatt noenlunde det samme.

Gitarens geometri oppleves dermed naturlig og man føler at det er lokket som er vinklet, og ikke strengene. Den økte strengeavstanden til lokket gjør det lettere å spille med den høyre hånden og gir den venstre hånden lettere tilgang til de øvre båndene.

Legnani-modellen kom i fire varianter med tilsvarende endringer i pris: Med og uten mekaniske stemmeskruer og med og uten justerbar hals. Gitaren fra 1843 som jeg kopierte hadde den justerbare halsen, men ikke stemmeskruene, og den var lettere å reprodusere.

Når man jobber med Stauffer er det tydelig hvor høy standard gitarene hans holdt. Det håndverksmessige er upåklagelig og det klangmessige er av høy kvalitet. Jeg håper å ha noen lydopptak snart, da den fyldige og kraftige klangen kommer som en overraskelse fra en så liten gitar med så korte strenger.