Bånd - Del II

Jeg har tildigere skrevet om bånd og hva de betyr for gitaren og for musikken instrumentet kan lage. Denne gangen skal jeg skrive om de ulike båndtypene jeg har sett.

Ingen av gitarene jeg så på, hadde tarmbånd slik man ser på lutter og barokkgitarer. En napolitansk gitar hadde bånd av elfenben, men ellers var båndene laget av metall.

Metallbåndene var laget av messing eller av en sølvfarget legering.

Den ene franske gitaren hadde messingbånd der gripebrettet var av ibenholt, mens båndene var av tre der det var gran.

Felles for de fleste, var at båndene var laget av en flat tråd med rektangulær snitt.

To av gitarene hadde derimot bånd av den typen vi fortsatt bruker i dag. Her er trådens snitt formet som en sopp, der hodet stikker ut over gripebrettet og foten passer inn i et spor.

Slike bånd har noen fordeler: De er bredere enn flate bånd, og det skåner strengene. Den brede og avrundede toppen (kronen, som man kaller det på engelsk) gjør at fingrene glir lettere fra bånd til bånd, selv om båndene kan være høyere.

De er også lettere å montere: Dybden på sporet vil ikke ha noe å si, og båndene vil alltid ligge på lik høyde når de hamres inn. Båndtråden kan i tillegg ha små tenner langs foten, som hjelper den å få et bedre grep på treverket.

Jeg er usikker på når disse moderne båndene ble satt i produksjon, men utviklingen skjedde allerede i første halvdel av 1800-tallet. De første var ganske smale og hadde antakelig ikke tenner, men fordelene virker allikevel åpenbare. Prisen var sikkert høyere enn på flatbånd, som gitarmakeren selv kunne valse fra rund tråd.

Det tidligste eksempelet jeg fant blant det jeg så på, var en Gennaro Fabricatore fra 1816. Det er ganske tidlig. Men på denne gitaren er både gripebrettet og halsens overflate laget av tynn finér: Hvis gitaren hadde hatt flate bånd, ville man se spor etter dem, så disse båndene må være originale.

Den andre gitaren med liknende bånd, var en Coffe-Goguette fra 1830-årene – den siste jeg kopierte. Her er båndene bredere og høyere enn på den napolitanske gitaren.

Tråden er fortsatt lavere og smalere enn hva jeg bruker i dag, selv om jeg også brukte noe liknende før i tiden. Den er også mykere – og dermed mer krevende å slå inn – som var noe av grunnen til at jeg sluttet med den.
 

Jeg hadde fortsatt en del av det her på verkstedet, og nå passet det perfekt til reproduksjonen.