Å rydde i fortiden

Jeg fikk nylig gleden av å møte og intervjue Rodolfo Rodríguez Seijas, en av de gamle lærerne fra gitarmakerlinja ved Kunst- og Håndverksskolen i Uruguay, hvor jeg selv studerte for snaue 20 år siden. Seijas er en høyt respektert fagmann og en hyggelig person med en veldig interessant historie.

En tolkning av gaucho-legenden Martín Fierro, skåret av Seijas da han var en ung gutt. 

Jeg intervjuet 82-åringen først via telefon i godt over én time, om hans bakgrunn og hans tid som lærer, men også mye om hans mester Juan Carlos Santurión - han som startet det hele - og om ting jeg har vært opptatt av: hvordan de teknikkene jeg lærte - som er nærmere den italienske, franske eller østerrikske tradisjonen enn den spanske - kom til Uruguay, hvorfor det var verktøy på skolen som vitnet også om den spanske metoden og hvordan gitarmakerkursets historie i det hele tatt hang sammen.

Gitarmakerverkstedet i de nye lokaler til Kunst- og Håndverksskolen

Disse spørsmålene har jeg hatt i lengre tid. Jeg vet at de teknikkene jeg bruker ikke oppsto i et vakuum, men det er fortsatt pussig når man ser på nabolandene og hvordan tradisjonene der er markant preget av det spanske. Jeg har fått hint via tidsskrifter og bøker, men ikke konkrete svar. Jeg hadde hørt om Santurión, det store navnet fra fortiden. Jeg hadde også hørt om Seijas, han pensjonerte seg nemlig noen få år før min tid og noen av de som gikk siste året da jeg startet hadde vært hans elever. Historiene florerte. Og så hadde jeg hørt om nå avdøde Manuel Ameijenda, en annen av lærerne der, og visste at han hadde en sønn som var en respektert gitarbygger …

Men det var mye jeg ikke visste, og lenge har jeg følt at det var på tide å spore opp disse fragmentene og få noen klare svar før det ble for sent. Det virker som om mye av denne erfaringen og kunnskapen dør med de som levde den. Ingen skriver om gitarmakerhistorie, i hvert fall ikke i Uruguay.

Jeg hadde lenge tenkt å intervjue disse nøkkelpersoner neste gang jeg var der, og ville skrive en artikkel om skolen mens jeg hadde sjansen. Reisen var planlagt fra før jeg startet på instituttet, men som stipendiat i tradisjonshåndverk virket dette enda mer interessant og betydningsfullt. Det er viktig for meg å forstå og ta innover meg hvilke tradisjoner jeg kommer fra, hvordan mine røtter er, hvorfor ting har vært som de har vært.

I løpet av mitt opphold hadde jeg også intervjuer med min gamle lærer Juan Carlos Alves og besøkte Ameijenda's sønn, Ariel, på sitt verksted 80 km fra Montevideo. Begge hadde nyttig innsikt som hjalp meg å sette ting i riktig perspektiv.

Med Seijas snakket jeg først i telefonen, men tilbudet hans om å besøke verkstedet og møte ham personlig fristet veldig og jeg tok turen dit. Jeg fikk nesten to timer til med opptak og fikk anledning til å stille enda flere spørsmål. Det var også ekstremt hyggelig å se og høre om verktøy og teknikker og i det hele tatt bli geleidet gjennom en viktig del av Uruguays gitarmakerhistorie.

Seijas viser et verktøy han og Santurión utviklet for å lage nøyaktige spor til båndene i gripebrettet.

Jeg har nå transkribert intervjuene og har foran meg å skrive en rapport hvor jeg rydder opp i denne informasjonen og setter den i riktig kontekst slik at det gir mening for alle og ikke bare meg. Innsikten jeg har fått er et eksempel på hvordan tradisjonen lever og endrer seg i praksisen og hvordan praksisen blir påvirket til tross for kulturelle og geografiske grenser. Det er også veldig interessant å følge en manns erindringer om sitt liv som instrumentmaker og om kjærligheten til treverk og håndarbeid.