Fra Utstillinga på Davvi Álbmogiid guovddas - Senter for nordlige folk

En fin gjeng!

Fred og meg, glade for at det er overstått:)

Min tale til de som kom:

Velkommen til min utstilling!

Jeg er ferdig med mitt håndverksstipendiat, og viser nå frem hva jeg har jobbet med i stipendiattiden.

Mitt arbeid har handlet om Kråkesølvteknikk, en form for applikasjon med bruk av ullstoff og glimmer – kråkesølv . Denne formen for applikasjon er brukt på kystsamers tradisjonelle kofter og klær.

Årene har gått fort, det har vært spennende og lærerike år. Jeg har selvfølgelig ikke rukket å gjennomføre alt det jeg planla, men jeg har fått gjort mye, og er fornøyd med det.

Jeg har lært mye, besøkt flere museum, lest mye, fått møte mange interessante mennesker og ikke minst sydd mye.

Det begynte med at jeg og Gry Fors, som var min mentor det første året,

reiste på besøk til et tidsvitne. Tidsvitnet  heter Margit Knudsen og bor i Loppa kommune.

Hun er den siste vi kjenner som husker kråkesølv i bruk.

Det hun husker er at da hun var liten snakket hennes bestemor om at hun skulle plukke kråkesølv og bruke det som pynt på belter. Dette var tidlig på 1930-tallet.

Utenom Margit vet jeg ingen flere i vårt område som husker bruk av kråkesølv.

Når utøvere og tidsvitner er borte, blir gjenstandene, bildene og det som er nedskrevet viktige kilder.

Heldigvis ble det på 90-tallet gjort et prosjekt som handlet om revitalisering av tradisjonelle kofte, kråkesølvbelter, tilbehør til kofter og andre plagg. Arbeidet og funnene ble grundig dokumentert.

Det arbeidet har vært en svært viktig kilde for meg.  I tillegg til besøkene på museum, som også har vært veldig interessante og lærerike.

Mitt arbeid begynte med kråkesølvbeltene, og jeg brukte tid på å finne mitt uttrykk.

Jeg ville jobbe nært opptil de gamle originale beltene som jeg hadde sett på museum.

De gamle beltene er samlet inn på begynnelsen av 1900-tallet i Øksfjord og ligger til grunn for de beltene vi har i dag.

Ornamentene og mønstrene jeg bruker er hentet fra de gamle beltene.

Materialet er kråkesølv, som jeg plukker selv i naturen, ullklede og garvet skinn fra sau og rein.

I det andre året som stipendiat ville jeg sy en saueskinnsdork. Jeg hadde lest om dette plagget, blant annet at kragen og halsåpningen på kvinnedorken her i Lyngen kunne være pyntet med kråkesølv.

Jeg begynte også samtidig arbeidet med å lage en silbarahka, siden den også er beskrevet å være pyntet med kråkesølv, på samme måte som på dorken.

Silbarahka var mitt tredje års prosjekt.

Dork er en overdel som her ble sydd av saueskinn, og ble brukt med ulla inn mot kroppen, som en ulltrøye f eks under koftene. Dork kunne også bli brukt alene som et ytterplagg.

Silbarahka e en løs pyntekrage, som bæres over skuldrene oppå eller under kofta. Silbarahka ble brukt av damer for å pynte seg under store høytider som f eks bryllup.  Silbarahka har en dekorert krage og fremme på brystet er det satt på sølv, det er valgfritt hvilket sølv man velger å pynte med, men vanligvis er det hekter av sølv, sølvknapper og sølvkuler.

Jeg begynte andre året med å jobbe med materialer til å sy en dork. Jeg garvet seks lammeskinn. Det er omtrent mengden skinn man trenger for å sy en tradisjonell dork.

Å garve skinn til dork var et tungt arbeid, så det er noe jeg ikke vil gjøre veldig ofte. Det er en av grunnene til at jeg har prøvd meg på en ny modell, som er en kåpe sydd etter snittet til en tradisjonell dork.

Kjellaug Isaksen var min mentor dette året og veiledet meg gjennom garve- og syprosessen.

Jeg deltok også på et kurs i garving av skinn med pels hos garveriet Jutulskinn som holder til i Gudbrandsdalen. På dette kurset lærte jeg økologiske garvemetoder.

Når tradisjonelle klær ikke brukes lengre blir også teknikkene og tilgangen til materialer borte, heldigvis er det noen som holder liv i den kunnskapen, slik at det er mulighet for å lære den videre.

Kragen var jo en viktig del av arbeidet både dork og silbaráhka. Begge disse plaggene skulle ha kråkesølvdekorerte krager.

Det var en utfordring å lage krager med kråkesølvpynt når det ikke fins bilder eller beskrivelser av den type krager. I denne prosessen gjorde jeg en del research før jeg gikk i gang med utforming og søm.

Jeg studerte gamle dorke- og silbaráhkakrager fra de nordsamiske- og nærliggende områder. Jeg ville danne meg et bilde av typiske trekk ved nordsamisk måte å dekorere på.

De fleste kragene jeg studerte var dekorert med tinntrådbroderi, så jeg jobbet med å omforme mønstrene til klede, ullgarn og kråkesølvpynt.

Å utforme den type krager oppleves som en stor utfordring fordi man ikke har originale krager å etterligne. I denne prosessen var igjen kofteprosjektet, og arbeidet som ble gjort i etterkant av det, gode kilder for meg. Min mentor, Kjellaug Isaksen, hadde den gang sydd modell av silbarahka, som var pynta med ullgarn, skinn og klede, så jeg hadde noe å jobbe etter.

Jeg har laget noen kragemodeller etter hvordan jeg tenker at de kan ha sett ut før i tiden. Om dette er endelig resultat tror jeg ikke, utforming av krager vil nok utvikles videre. Jeg håper på å komme over flere kilder som beskriver slike krager som jeg konsentrerer mitt arbeide om.

Her ved kysten av Troms og Vest-Finnmark har vi mistet mye av den naturlige overføringen av tradisjonskunnskap mellom generasjonene. Dette skaper noen ekstra utfordringa for oss. Vi må gjenskape både gjenstander, tradisjoner og overføringskulturen igjen.

Det å gjenskape og rekonstruere kan oppleves som skummelt. Det man kommer frem til skal kunne forankres historisk og representere det tradisjonelle. Her er frykten for å gjøre feil ganske stor.

Jeg tenker at duodji alltid har blitt skapt av noen, hver duojar har sin uttrykksmåte og stil. Utøverne har alltid påvirket hverandre og latt seg påvirke. Dette har gjort duodji til en levende kultur som utvikler seg, og som vil leve videre fremover til neste generasjon.

Det er viktig som Maja Dunfjell skriv i sin bok Tjalehtjimmie om at den personlige kreativiteten i duodji ikke må forsvinne, så ikke det resulterer i at duodji bare blir kopiering av “det gamle”, men at mangfoldet får leve og gi impulser og inspirasjon til å utvikle duodjitradisjonene videre.

Mitt mål for disse har tre årene har vært å bli en god duojár og tradisjonsbærer. Jeg føler meg tryggere og mer kunnskapsrik etter årene med fordypningsarbeid gjennom stipendiatet. Jeg e på vei mot mitt mål, men forstår at jeg har mye mer jeg må lære meg og finne ut av i dette faget.

Jeg håper at det arbeidet jeg har gjort kan være et positivt bidrag i prosessen med å få tilbake våre klestradisjoner og gi de liv igjen.

Stipendiatperioden har gitt meg muligheten til å fordype meg i både historie og i utøvelse av tradisjonell duodji. Kråkesølvet har vært en rød tråd gjennom mine tre år. Det har vært veldig spennende, spesielt turen til Lovozero på Kola-halvøya, som jeg og Kjellaug gjennomførte, var svært interessant. Det viser seg at samene på Kola også har brukt kråkesølv i deres tradisjonelle kofter, men at det også der har forsvunnet ut av bruk.

Det var et tidsvitne der som for ikke så lang tid tilbake fortalte minner om bruk av kråkesølv fra sin barndom, på 1930 tallet. Det er minner fra samme tidsepoke som vårt tidsvitne, Margit Knutsen i Loppa, snakker om.

Den eldre damen i Lovozero hadde heller ikke sett kråkesølv i bruk, men kunne huske at hennes mor og bestemor snakket om at koftekrager og belter var pyntet med kråkesølv.  Vi fikk også høre på vår reise til Lovozero om at kråkesølvet kunne være byttet ut til fordel for blanke plastknapper når dette kom for salg.

Det var en spesiell opplevelse å få høre om at samene på Kola-halvøya og vi, her ved kysten av Nord-Troms og Vest- Finnmark, har en felles tradisjon om å bruke kråkesølv.

Tradisjonen forsvant på omtrent samme tid, og nå har også samene i lovozero begynt å interessere seg for denne gamle teknikken og for å ta den tilbake. I uke 37 kommer to håndverkera fra Lovozero til Manndalen for å delta i prosjektet Duodji over grenser. Prosjektet handler om utveksling av duodjiteknikker på tvers av grensene. Teknikkene vi skal jobbe med er perlebroderi, skinnmosaikk og applikering med kråkesølv.

Jeg har tatt initiativ til prosjektet med å utveksle duodjiteknikka og det blir en fin fortsettelse i arbeidet med den svært gamle kråkesølvteknikken etter at stipendiat tiden nå er slutt.

Jeg takker Norsk Håndverksinstitutt for at de valgte meg. Videre takker jeg mine mentorer, Gry Fors Spein og Kjellaug Isaksen. Jeg takker Senter for nordlige folk senteret for all hjelp og for alltid å ha åpne dører for meg. Jeg takker også familie og venner som har støttet meg når det innimellom har vært litt “skjømt”. Jeg må spesielt rette en stor takk til mine gode naboer og venner, Marina og Henrik, for all hjelp, ikke bare nå, men alltid.

Jeg takker tilslutt min mann Fred for all støtte, og mine tre barn for tålmodighet med en mamma som over lang tid har hatt hodet fullt av duodjiprosjekt.

Takk for meg!      Giitu mu ovddas!