Lydkammeret

Våren nærmer seg enten vi vil det eller ei, og jeg må forte meg å fjerne barken fra granbordene på verandaen, dele plankene i mindre emner og forsegle endene med voks. Jeg vil ikke at tørkeprosessen skal gå for fort, ellers kan de flotte bordene sprekke og bli ødelagt.

Ute begynner fuglene å ha det travelt, og det er travelt her på verkstedet også. Jeg vil bygge kassa ferdig og konsentrere meg om halsen og gripebrettet.  Her er det noen tekniske utfordringer som jeg ikke helt klarer å fatte i sin helhet. Samtidig er jeg helt overbevist om at løsningen er enklere enn jeg tror, ellers hadde ikke Georg Daniel eller de andre gitarbyggerne i Napoli og Wien laget gitarene på denne måten, det hadde ikke gitt mening.

Men til det må jeg ha kassa ferdig.

Først må jeg høvle lokket til omtrent de dimensjoner som jeg målte på originalen og som stemmer overens med det som var vanlig på den tiden. De nøyaktige målene er ikke nøkkelen her. Nøkkelen er å forstå forholdet mellom fleksibilitet og stivhet på tvers og på langs av lokket, i området rundt stolen og i periferien, og forstå hvordan klangen av lokket i seg selv korrelerer med klangen til den ferdige gitaren.

Én gitar kommer ikke til å lære meg dette. For å få den forståelse må jeg bygge og lytte til flere gitarer og fylle en sensorisk database jeg kan styrke min intuisjon på. Men ett sted må jeg begynne så begynnelsen er dette:

Høvle til det som jeg tenker er riktig.

Tegne symmetriaksen, hente fram mal og disponere bjelker og forsterkninger.

Etter liming og forming av bjelkene er lokket ferdig.

Med sargene i formen må jeg nå høvle kantene for at først bunn og så lokk skal passe. Mange gitarer har en buet bunn som betyr at bredden til sargene må justeres og tilpasses denne buen på langs og på tvers. Denne gitaren har en helt flat bunn, men prinsippet er det samme. Jeg bruker øynene til hjelp for å kontrollere at det ikke blir ujevnheter, høye eller lave punkter. Alternativet blir å bruke en kloss og slipepapir, men jeg synes at høvelen gjør et raskere og renere arbeid.

Nå kan jeg bare holde bunnen fast med tau og merke der bjelkene møter sargen, de skal nemlig felles inn i et lite hakk i forsterkningene.

Når alt er justert og kontrollert kan jeg lime bunnen.

Jeg går gjennom samme prosedyre med lokket.

Og limer.

Når jeg fjerner tauet og skjærer ut den overhengende kanten er kassa - gitarens kropp - ferdig og jeg kan lytte til den ved å banke lett på lokket med tommelen. Det kommer en veldig klar, varm og umiddelbar respons som kjennetegner lettbygde instrumenter og som jeg synes er veldig attraktiv. Det jeg hører sier meg at jeg er på riktig vei og at jeg har mye å se frem til!

En fornøyd stipendiat kan rydde benken og ta helga med god samvittighet.