Leonardo Michelin-Salomon

Detektivarbeid

Publisert: 25. juni 2020

Snart inne i mitt siste år som stipendiat må jeg begynne å samle trådene mot en sammenhengende oppsummering. Tid for mer research.

Jeg har planer om å måle så mange gitarer som mulig, men utenlandsreisene må jeg vente med. Det blir dermed ikke mulig å kopiere det jeg eventuelt får målt opp mens jeg fortsatt er stipendiat. Frem til jeg er ferdig har jeg lyst til å dekke de tre store europeiske gitarbyggertradisjonene fra begynnelsen av 1800-tallet: den italienske og østerrikske (som på en måte henger sammen og hvor Schöne også kan plasseres), den franske og den spanske. Hvordan skal jeg få til det?

Den italiensk/østerrikske har jeg dekket med å måle opp fem gitarer av Fabricatore-slekta, en (muligens) Vinaccia og tre gitarer av Stauffer-familien. I tillegg til Schöne-kopiene har jeg bygget en Gennaro Fabricatore og jobber nå med en Stauffer.

Når det gjelder den franske tradisjonen hadde jeg lyst til å kopiere en Lacôte, den mest anerkjente gitarbygger fra 1800-tallets Frankrike, men det får jeg ikke til. På Ringve har jeg målt opp en vakker gitar fra instrumentmakerbyen Mirecourt som er veldig representativ og som jeg gjerne vil kopiere.

Når det gjelder Spania var planen å måle opp en forseggjort Josef Pagés i Edinburgh, men det må jeg vente med. Heldigvis har Ringve flere skatter i magasinene: Der er det både en Pagés fra 1811 og enda en fransk gitar fra begynnelsen av 1800-tallet. Museet åpnet dørene igjen, så i forrige uke kjøpte jeg ansiktsmaske og tok flyet til Trondheim. Denne gangen valgte jeg å være der i to dager for å ha mer tid. Mange gode spørsmål kommer først når jeg får sjansen til å ta et overblikk og meditere over hva jeg har sett, som regel når jeg har dratt fra museet, så denne gangen vil jeg ha sjansen til å komme tilbake.

Den franske gitaren

Den første gitaren jeg ser er en usignert og udatert gitar. Den er original, bygd for enkeltstrenger og ikke kor. Bortsett fra dette er det mange elementer (hodefasong, lokket som fortsetter inn i halsen, barten til stolen og den slanke kroppen med lite markert midje) som er typiske kjennetegn på den barokke gitaren. Jeg har sett mange bilder av slike gitarer, alle fra de første tiårene på 1800-tallet og alle franske.

Det som også styrker min konklusjon om opprinnelsen til denne gitaren er at sargen og bunnen er bygget i Rio Palisander som var vanligere å bruke i Spania og i Frankrike. Ibenholtlamineringen på halsen og den lange og elegante v-sammenføyningen er også typisk franske.

Byen Mirecourt i Frankrike var et senter for instrumentbygging gjennom århundrer. Mange av gitarene som kom derfra manglet signatur eller etikett, andre ganger ble de solgt gjennom forhandlere som brukte sine egne etiketter. For min del er mangelen på navn og dato ikke så viktig: denne gitaren er et fint eksempel på overgangen mellom barokkgitaren og den franske romantiske gitaren. Det blir veldig passende for meg å bygge en kopi av den.

Den spanske gitaren

Gitar nummer to er den jeg har vært mest spent på. Den er bygget av Josef Pagés, som sammen med sin bror Juan var av de mest anerkjente representantene fra Cádiz-skolen på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Det er disse spanske gitarene som nevnes og anbefales av store komponister som Fernando Sor og Dionisio Aguado etter de forlater Spania. Det er Pagés som ble referansen for gitarene til Louis Panormo i London, den mest suksessrike gitarmakeren i den nyetablerte engelske gitarbyggerskolen.

Den spanske gitaren fra århundreskiftet har allerede noe av det som anses som nøkkelelementer i den moderne klassiske gitaren (spiler limt i et vifteformet mønster under stolen og en svak buing av lokket), men gitaren var for det meste et sekskorig instrument. Overgangen til seks enkeltstrenger skjedde mye senere i Spania enn i resten av Europa og det store omfanget av gitarmusikk fra denne tiden ble skrevet hovedsakelig for den nye 6-strengs gitaren og stort sett utenfor Spania.

For meg er gitaren også interessant fordi den er bygget på den spanske måten der man begynner med halsen og bygger resten av gitaren ut fra den (i motsetning til å bygge kassen og halsen hver for seg). Jeg har aldri jobbet slik og denne gitaren ville vært en fin unnskyldning for å gjøre det.

Gitaren på Ringve er dessverre også et typisk eksempel på noe som skjedde alt for ofte på 1800-tallet: Det ble ansett som hensiktsmessig å gjøre barokkgitarer om til seksstrengs instrumenter, alt for ofte ved å bytte til nye halser, gripebrett, stoler og ved å lage nye hoder med stemmemekanikk. I dette tilfellet er det ny stol og nytt gripebrett som er det mest påfallende. Halsen har blitt høvlet ned, men den og hodet er fortsatt originale. Hodet har blitt forkortet, men man har bevart stemmeskruene i tre.

Kassa selv er intakt, innvendig og utvendig. Flere av Pagés sine gitarer hadde veldig forseggjorte dekorasjoner rundt lydhullet og under stolen, mens andre var mer nøkterne, som i dette tilfellet. Hvis jeg klarer å presisere hvor grensene går mellom det originale og det modifiserte kan jeg kanskje klare å rekonstruere gitaren slik den kan ha vært. Det hadde vært interessant med tanke på klangen.

De små detaljene

Etter en lang dag på museet tok jeg toget til Stiklestad og besøkte min stipendiatkollega, snekker Ellev Steinsli, for å prate litt om vårt stipendiatarbeid og om treverk. Tilbake i Trondheim fant jeg roen til å tenke over dagen og hva jeg hadde sett.

Mellom halsen og gripebrettet til Pagés-gitaren var det nemlig en 2-3 mm plate i samme materiale som halsen og som jeg først tenkte var original: jeg tenkte at gripebrettet kun var en tynn finér limt på denne plata. Men mens jeg lå og tenkte på dette slo det meg at den plata kunne ikke være original: Den originale gitaren hadde sannsynligvis en 2-3mm tykt gripebrett i ibenholt frem til omtrent det 8. båndet, derfra var gripebrettet en fortsettelse av lokket. Den som endret på gitaren må ha fjernet dette for å lime et nytt, hevet gripebrett, og da var vedkommende nødt til å supplere dette området for å heve planet til halsen…

Nå måtte jeg forte meg å se på bildene mine igjen! På mange av disse gitarer med tynne gripebrett er båndsporene like dype som gripebrettet er tykt: Kunne det være at man fortsatt så sagspor etter båndplasseringene? Det var det, og nå var jeg glad for at jeg fortsatt hadde en dag på museet, dette måtte jeg se nærmere på!

Dagen etter gikk jeg rett på gitaren. Det var ikke bare noen spor, men mange. Det var også et merke som må ha vært stedet der sadelen var. Til sammen fant jeg sporet til sadelen og til båndene 3 til 8, muligens også det 12. båndet.

I tillegg til dette er det mulig å se merket etter den opprinnelige stolen, så hvis jeg kan finne ut omtrent hvor brede disse stolene var, kan jeg regne meg frem til den omtrentlige mensuren.

Jeg vet hvordan halsene og hodene så ut gjennom å ha sett på bilder fra andre museer. På baksiden av dette hodet er det forseglede hull der de opprinnelige stemmeskruene var. Ved hjelp av dem kan jeg regne meg frem til hvordan fasongen på hodet kan ha vært med ganske god margin.

Jeg ville klart å rekonstruere denne gitaren med det jeg har nå, men jeg vil fortsatt ha noe som bekrefter min intuisjon. Jeg har skrevet til flere gitarbyggere som har målt andre gitarer, selv om de var mer ornamenterte og med en annen type stol. Med den informasjonen kan jeg være mer sikker på tykkelsen og bredden på halsen og på hodet.

I tillegg har jeg skrevet til Royal Academy of Music i London som har en av de mer nøkterne Pagés-gitarene, lik denne. De holder stengt på grunn av pandemien, men har lovet meg å sende informasjonen om mensuren og spesielt om dimensjonene på stolen når de åpner igjen. Når jeg har samlet alt dette vil jeg kunne lage en tegning som er godt innenfor stilen til den originale gitaren.

Utforsk bloggen