Leonardo Michelin-Salomon

Den justerbare halsen

Publisert: 20. juli 2020

Første steg i arbeidet med en gitarkopi etter Johann Georg og Johan Anton Stauffer

Denne jobben har jeg gledet meg lenge til. En ting som er annerledes når man bygger denne gitaren er at det er best å begynne med halsen og klossen før man bygger kroppen. I dag skal jeg skrive om denne prosessen.

Det er mange måter å bygge halsen på. Halsen har tre hoveddeler: selve halsen, hælen og en forlengelse som støtter under gripebrettet forbi hælen. Man kan bygge halsen av ett enkelt trestykke, men det letteste og mest fornuftige er å lage den av to eller tre adskilte deler.

Hælen er dypere enn på de andre gitarene jeg har laget (siden om lag 20mm av den blir felt inn i klossen), men utenfra ser den ut som vanlig. Man kan lage hælen som man pleier – med et hakeskjøte – eller ved å lime en kloss med fibrene i samme retning som halsen og senere formet til å se ut som et hakeskjøte. Begge alternativene virker «korrekte» for epoken.

Forlengelsen av halsen kan være limt som et supplement bak hælen, eller felt inn i hælen. Stauffer ser ut til å ha foretrukket det siste alternativet, og dette tillater at man bygger halsen helt ferdig før man limer gripebrettet.

Etter litt om og men, har jeg bestemt meg for å lage den falske hakeskjøten, og siden jeg har fått tak i ibenholtfinér har jeg tenkt å laminere halsen også, noe som Stauffer av og til gjorde.

Som vanlig starter jeg med v-sammenføyningen mellom halsen og hodet. Deretter kan jeg lime klossen som skal bli til hælen.

Nå kan jeg tegne hælen og høvle flatene på begge sider. 

Det er viktig at disse sidene løper parallelt med halsens symmetriakse (i hvert fall den delen av dem som vil bli sittende inn i klossen): Hælen må nemlig kunne bevege seg inn og ut av klossen uten at det oppstår verken åpninger eller friksjon.

Når jeg har tegnet de strekene jeg trenger på hælens bakside kan jeg skjære ut en lomme og gjøre plass til halsens forlengelse.

Etter å ha limt forlengelsen kan jeg høvle og justere flaten der gripebrettet skal limes.

Nå kan jeg forme den synlige delen av hælen som et hakeskjøte.

Samtidig kan jeg gjøre i stand klossen som skal ta imot hælen, men finjusteringene skal jeg vente med inntil hælen er laminert.

Jeg limer hodet og former både det og resten av halsen. Jeg kunne ha lakkert halsen svart (som de fleste gitarene jeg har sett), men å laminere den blir en gøy utfordring.

Denne gangen skal jeg begynne med hodet og hælen først, men jeg vil likevel tilpasse halsdelen ferdig før jeg begynner.

Deretter tar jeg meg av lamineringen på hele hodet. Jeg bruker plater som er lengere enn de trenger å være: De kan justeres mye lettere etterpå.

Neste blir hælen, og her limer jeg også en plate som er større og som jeg senere trimmer der halsforlengelsen er limt.

Jeg sørger for at finérplatene fra halsen og hælen møtes pent langs hele skjøten. Justeringen mot hodet er rett og enkel.

Det gjenstår å lime platen på selve halsen og to plater til på begge sider av fortsettelsen.

Det er mange trær i ibenholtslekten. Diospyros crassiflora og diospyros ebenum har den kullsvarte fargen vi er vant med fra gripebrettene til mange strengeinstrumenter. Andre arter som Makassar ibenholt (diospyros celebica) er mørkebrune – ofte med lysebrune striper – slik disse platene jeg har fått tak i. Jeg vil gjerne få til det tidsriktige utseendet og skal benytte anledningen til å teste enda en oppskrift som ble flittig brukt på den tiden, nemlig metoden for å få lyst trevirke (som regel pæretre) til å se ut som ibenholt.

Litt om det senere…

Utforsk bloggen