Produksjon av skinnhyre

Det opprinnelige prosjektet startet opp i forbindelse med arbeidet med å gjøre Gunvor Ingstad Trættebergs (1897-1975) samlinger og beskrivelser tilgjengelige gjennom boka «Skinnhyre og skinnklær» (Landbruksforlaget 1999). Hun startet sine undersøkelser av tradisjonelle sjøklær fra Norge, Island, Færøyene og Shetland i 1936, og holdt på med dette arbeidet til utpå 1950-tallet. 
 

De detaljerte nedtegnelsene til Gunvor ga, sammen med mål og studier av skinnhyrer lagret i museumsmagasiner rundt om i Norge, et godt utgangspunkt for å rekonstruere plaggene. Da geiteskinn til disse første rekonstruksjonene skulle garves, fant prosjektet garveren Åge Pedersen (1931-1996) i Straumsbotn på Senja. Gunvor hadde i sine notater beskrevet en bestemt metode og oppskrift for garving av skinnene, og da Atle Ove Martinussen fra Norsk håndverksinstitutt ba Åge om å vise fram garveprosessen han brukte, viste det seg å være et svært godt samsvar med den metoden Gunvor hadde beskrevet. Det viste seg – utrolig nok - at Gunvor hadde fått garveoppskriften nettopp fra Åges familie på 1930-tallet – og han sto dermed som tradisjonsbærer i en ubrutt tradisjon direkte knyttet til den kartleggingen Gunvor hadde gjort flere tiår tidligere. 

Kunsthåndverker Ingrid Becker fra Stadsbygd og Håndverksinstituttets Atle Ove Martinussen sto deretter for sauming av til sammen fem skinnhyrer, der saumarbeidet ble gjort med reimskinn og syl. Reimskinnene var preparert av Per Johnsen fra Helgebostad ved Hitra. 

Skinnhyrene ble impregnert med en blanding av tran (1/3) og tjære (2/3), blandet etter gammel oppskrift av Siv Holmin fra Målselv.

I 2019 så Håndverksinstituttet at det var behov for en revitalisering av kunnskapen, og det ble satt i gang et oppfølgingsprosjekt ledet av Atle Ove Martinussen, og med Ingrid Becker som tradisjonsbærer. Med i det nye prosjektet var naturgarver – og nå håndverksstipendiat - Sofie Kleppe, som sto for garving av nye skinn, og Heidi Thöni Sletten fra Norsk Maritimt Museum, som deltok som fagperson i saumingen. Sofie garvet skinnet i stor grad etter samme metode som Åge gjorde på slutten av 1990-tallet, med den forskjell at hun brukte seljebark i stedet for bjørkebark i garveprosessen. Ingrid og Heidi jobbet deretter sammen med å saume og impregnere et nytt skinnhyre, denne gangen i skårungestørrelse. Skinnhyret var ferdig saumet og preparert i 2021. Det ferdige skinnhyret skal være på Norsk Maritimt Museum og brukes aktivt i formidlingen til barn og unge der. Det foreligger flere forespørsler om produksjon av flere skinnhyrer, et arbeid som følges opp utenfor dette prosjektet. 
 

Til prosjektet er det laget en film som viser prosessen med sauming og impregnering av skinnhyra. Filmen ble første gang presentert for publikum ved markeringen av prosjektets avslutning på Nors Maritimt Museum 6. oktober 2021.