Østerskalk til kalkmaling, fresko og stucco lustro
Av: Tekst og foto, Kjetil Storeheier Norheim, 23.11.22Stillehavsøstersen er en uønsket art som sprer seg med stor fart langs norskekysten, etter at den først kom til Europa på 1960-tallet. For å ivareta strender og viktige kystområder har Vestfold og Telemark fylkeskommune gjennom flere år organisert plukking og innsamling av stillehavsøsters langs fylkets kyst. Østers består i hovedsak av kalk, og Atle Ove Martinussen tok for fire år siden initiativ til et prosjekt som søkte å utnytte den uønskede arten som ressurs for bygningsvernet. Det ble innledet et samarbeid med Vestfold og Telemark fylkeskommune, og prosjektet «Stillehavsøsters – naturkatastrofe – gull for kulturminnevernet» fortsetter i samarbeid med fylkeskommunen i dag.
Prosjektet Østerskalk til kalkmaling, fresko og stucco lustro bygger på det opprinnelige prosjektet i Vestfold og Telemark, og er et samarbeid mellom Norsk håndverksinstitutt, Riksantikvaren, Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA), Atle Ove Martinussen og kalkmaler og tidligere håndverksstipendiat Bent Erik Myrvoll. Dette prosjektet har fokus på testing av østerskalkens egenskaper, både rettet mot bruk i bygningsvern, og mot bruk innenfor kunsten. Østerskalken kjennetegnes ved stor grad av renhet (opp mot 99,9%) og at den ikke er hydraulisk. Dette gir den andre egenskaper enn steinbrent kalk. I gamle kilder finnes det informasjon om at skjellkalk skal være særlig godt egnet til stucco lustro og freskomaling. Bent Erik Myrvoll vil gjennom prosjektet ha et fokus på østerskalkens egenskaper til disse teknikkene, samt teste kalken med pigmenter. Kalken som produseres i prosjektet skal også testes systematisk mot andre typer steinbrent kalk i bruk på interiør og eksteriør. Gjennom forprosjektet skal det i samarbeid med Riksantikvaren velges ut aktuelle kirkebygg med restaureringsbehov som kan inngå i et hovedprosjekt.
Prosjektet vil jobbe både med milebrent og kalkovnsbrent stillehavsøsters, og 7.-11. november 2022 ble det rigget til milebrenning på Åfarnes i Møre og Romsdal. Det ble bygget en såkalt Jamaica-mile (etter modell fra miler brukt på Jamaica og i stillehavsområdet) på ca. 6,5 meters diameter og ca. 1,7 meters høyde. Denne ble fylt med 2,5 tonn stillehavsøsters hentet fra østersinnsamlingen i Vestfold og Telemark. Konstruksjonen av mila er slik at den tennes med ei «lunte» av einer som raskt trekker flammen ned til bunnen av mila, der ilden sprer seg langs basen av mila før man ser åpen flamme etter ca. en time. Oppbygningen av mila sikrer at ved og østers ramler mot kjernen av mila etter hvert som den brenner opp. Kjernetemperaturen skal helst ligge på +/- 900 grader i minst 10-12 timer for en vellykket brenning.
Brenntida for mila på Åfarnes var ca. et døgn, og ved åpning av mila etter noen timer var kjernetemperaturen fortsatt over 800 grader, mens de ytre lagene stort sett lå på 500-600 grader. Ved milebrenning er det ytterste laget av skjell som regel ikke fullstendig brent, og ved åpning av mila sorteres disse skjellene i en ringt ytterst, mens den ferdigbrente østersen rakes utover for raskere nedkjøling innenfor denne ringen. I løpet av sen kveld dagen etter tenningen av mila var ca. 950 kg ferdigbrent østers og ca. 100 kg ubrent østers pakket i bøtter, lagret og klar til videre bruk. Planen for samlingen på Åfarnes var også å gjennomføre prøvelesking, men på grunn av dårlig vær måtte dette utsettes.