Blåleire i keramisk produksjon
Hva utgjør den norske håndverkstradisjonen knyttet til bearbeiding av leire? Hvordan kom kunnskapen hit, festet seg lokalt og for så å bli lært videre? Hvordan ble ulike møter med blåleira formet til den kunnskapen vi kjenner og bør ta vare på som noe verdifullt i dag?
Dette var utgangspunktet for et forprosjekt på bearbeiding av blåleire til keramisk produksjon i Norge, gjennomført av keramiker Toril Redalen i samarbeid med Norsk håndverksinstitutt høsten 2021.
I forprosjektet har Toril fokusert på å finne kunnskap om det som spesielt kjennetegner den norske tradisjonen med håndverket knyttet til foredling av leire. Hun har også begynt å kartlegge kunnskap om selve leira vi har her til lands: Blåleira.
Hun sier selv at hun ønsker å «Finne fram til den håndkunnskapen som hører til denne delen av vår keramikk-tradisjon. Bevegelsen i de kroppene som hver dag går på arbeid i verkstedet, bearbeider og former emnene til det som skal bli en bestandig form. Disse bevegelsene, rytmen, registreringen; med øyne, hode, håndflater, skuldre, knær, hofter og tær i møte med leira kan lett forstås som selvfølgeligheter, noe det ikke er. Leiras Thaff-Thaff-Thaff-Thaff mellom hender og arbeidsbenk er en del av vår kulturarv som det tar år, liv og generasjoner å lære. Å forstå. Dette Thaff etterlater seg et dobbelt avtrykk. Et mot underlaget og ett som en slags stofflig hukommelse i skinnet. Du kan vaske Thaff bort fra benken, men den henger fortsatt fast i skinnet, der noe av den lekker inn i neste kna, vri og dunk. Jeg er interessert i å finne å samle disse bevegelsene i flere kropper, også min egen. La en liten bevegelse bli en del av en større. Vi trenger også nye nedtegnelser. Kunnskapen i ord, samlet.»
Kartleggingen som ble gjennomført i forprosjektet legger grunnlaget for et mulig hovedprosjekt på tradisjonelt uttak og bearbeiding av blåleire i Norge.
På leting etter potterienes avtrykk i by-landskapet med driftsleder av Vitenfabrikken Sigbjørn Stangeland. Han forteller ”Teglverkene var store og arealkrevende.I Sandnes lå alle verkene i umiddelbar forbindelse med et leirtak (en leirbane i lokal terminologi). Anleggene strakk seg fra fjordkanten til godt opp og inn i bakkene på landsiden. Selv om leira ikke lenger ligger opp i dagen, har leir-uttakene direkte forma landskapet i Sandnes sentrum i dag.”
Foto: Toril Redalen
Pottemaker Ingrid Kristine Lund knar med teknikken Oksehode på sitt verksted i Åsgårdstrand.
Foto: Therese Sjølie
Nancy Fuller bruker sneglehus-metoden til å elte fet sand sammen med vill-leire gravd opp i Tasmania.
Foto: Elisa Helland Hansen.
Fotknaing. Dette bildet er scannet fra et dias, lånt fra keramiker Jorun Kraft Moe, muligens tatt på en keramikk workshop i Belgia
på 80-tallet. Et foredrag med pottemaker Stein Emanuel Simonsen (1945 - 2018), Historien til potteriene i Sandnes i
Vitenfabrikken sin regi fra 2016, ligger ute på youtube. I en og en halv time snakker Simonsen om leir-bankere, mølle kusker,
ballgutter, å det å kna leira med føtter og hender som en del av den norske keramikk-tradisjonen.
En variasjon av oksehode-metoden og noe flere keramikere kaller brød-kna-metoden. Dette emne fra en kna-økt i verkstedet til
Beate Lund Kristiansen i Trondheim. Foto: Toril Redalen