Skogsdrift på gamlemåten
I lang tid har en liten skogteig stått urørt inne på museumsanlegget Maihaugen, men det blir det nå slutt på. I årene framover vil den være arena for formidling av gammel skogsarbeiderkunnskap og praksis.
Skjønt liten og liten, fru Blom. Skogteigen er stor nok til å gjøre museet til ett av de største skogforvaltende museum i landet. Over tid skal skogen gjenskapes til slik den kunne vært og sett ut, en gang på slutten av 1800-tallet, det vil si i god tid før moderniseringen av skogbruket satte inn i stor stil.
Utkjøring av tømmer med bøyledrag, fra skogteigen på Maihaugen.
Plukkhogst
Det skal skje gjennom en planmessig plukkhogst. Plukkhogst vil si å blinke, felle og ta ut ett og ett tre. På Østlandet ga det en variert skog med ulike treslag, både løvtre og bartre, trær i forskjellig alder og størrelse. Skogen ville være lys og åpen og lett å ferdes i. Er skogen lys, vil den også gi en god grobunn for blåbærlyng og andre næringsrike vekster. Lauving var en annen måte å nytte skogen på. Hvis det var knapt med fôr på gården, kunne bladverket på lauvtrærne være et kjærkomment fôrtilskudd på vinterstid.
Slik kunne skogen være en ressurskilde i vid forstand. De som hadde lov og rett til – og blikk for det – fant her emner til det meste: Fra grove laftestokker og gode sledemeier til småvokst emne-ved til torvkroker, kjøkkenstell og annet som hørte hus og heim til.
Museumsbonde Anders Hagen utdyper: – Det ville jo være fint om vi en gang kunne gå i skogen her og finne den og den materialkvaliteten til bruk i den daglige driften med vedlikehold og reparasjon. Skogen på Maihaugen er stor. Årlig tilvekst er på 30-40 kubikk. Det er omtrent det kvantum grovmaterial en i tidligere tider måtte skaffe seg for å reise et hus.
Hankekjøring
For mange var hankekjøring av tømmer en selvfølgelig del av skogsdriften. På «Skogdagen 2019» står hankekjøring øverst på programmet. Museets to museumsbønder reflekterer over og demonstrerer bruken av vanlig skogsarbeiderutstyr fra før århundreskiftet, blant annet hankestutting og bøyledrag for hest og håndredskap som stokksag, tigersvans, ulike økser og pjekskjetting til å lenke stokkene sammen.
Anders Hagen viser ett av flere hankeauger på Peer Gynt loftet på Maihaugen
Hankekjøring vil si å kjøre ut tømmer i en lang lenke med hest. Å lage et hankeauge er en viktig del av det arbeidet. Noen gang finner man ”gjenglemte” hankeauger i lafta bygninger. Hankeauget – eller hullet - forteller da at stokken er et minne fra hankekjøringens tid. Vanligvis kappet man av hankeauget før lafting, men ikke alltid.
Det er Rune Søderholm som demonstrer hankekjøring på skogdagen. Han og Maihaugens nye dølaheste, Hermann, er spesialister på uttak av tømmer i vanskelig terreng.
–Det er fortsatt god bruk for denne kunnskapen over hele landet, til spesialuttak av tømmer. Det kan se trivelig ut, men husk at det er hardt kroppsarbeid som gjelder, minner Syvertsen om.
Under hankekjøring ligger stokkene etter hverandre i en lang lenke. De er ferdig kvista og barka og hanket sammen med kjetting – eller før den tid, trolig med vidjer. Stokkene ligger systematisk med toppen fremst i kjøreretningen. Toppenden er kollet, det vil si den er rundet eller sneiet av på undersiden for å unngå at den graver seg ned i slepa. Den første stokken rir oppå en hankestutting (slede). Hankestuttingen er festet med sjeker til seletøyet på hesten.
Hankestutting og pjekskjetting klar til bruk ved hankekjøring.
Hvis tømmeret er grant og terrenget lett kan det bli en lang lenke. På Lillehammer var det en ekstra utfordring å passere jernbanelinja når lenken var lang. Da kunne kusken dele opp lenken i mindre enheter for å få den trygt over linja, før toget kom.
Kjøring av tømmer var en vinteraktivitet. Alt tømmer måtte barkes på stedet. Det var praktisk av flere grunner. En barka stokk fikk ekstra god glid på snøen og den gikk lettere hvis en fløytet den i elva.
Skogdagen på Maihaugen er planlagt som en årlig aktivitet framover.