Reisebrev frå Hólar, Island

Utover nittitallet begynte biskopen på Hólar å jobbe med en idé om å gjenreise Audunarstova, og uten at jeg skal gjøre meg til kronikør for hele prosjektet var et sentralt vendepunkt da Atle Ove Martinussen, som da var ansatt hos Håndverksinstituttet, ble involvert. Instituttet gjorde det hele til en læringsarena - både i Rjukan og på Island. Blant anna var det flere håndverkere fra Bryggen i Bergen involvert, så indirekte spor av arbeidet med Audunarstova kan fortsatt sees i det praktiske arbeidet med restaureringa på Bryggen i dag.

Tidspunktet prosjektet tok form var svært heldig på flere vis. I 1997 nærma Riksantikvarens Middelalderprosjekt seg slutten, og Hans Marumsrud, som var deltaker i middelalderprosjektet var også ved veis ende med sin stipendiatperiode. Han var dermed i en svært god posisjon til å lede arbeidet med den laftede halvdelen av stua, med finndalslaft, spretteteljiing og middelalderske redskap. Så til Hólar kom dermed Atle og Hans på helt på tampen av tusenåret. 

Gunnar Bjarnason fra Island tok ansvar for stavbygget. Han var også smed, og lagde dermed mye av det nødvendige verktøyet. Men både han og Ole-Karl Prøis – som også var en viktig tradisjonsbærer i prosjektet – er siden gått bort. Prosjektet ble dermed en svært viktig arena for videreføring av deres kunnskap, «the link between ancient traditions and the precent». 

Stua ble tømra på Rjukan, av skog fra Hardanger som for 700 år siden, og sendt til Island med skip – igjen som den gang. I 2001 ble bygget reist på Hólar, og står i dag som «Norskehuset», både vitne om samhandling over landegrenser gjennom hundreåra, og møteplass for kunnskapsutveksling og -utvikling. 
 

I dag, et kvart århundre senere, er situasjonen litt som den var sist på nittitallet. Hans, som da var den lærende, er nå lærer. Dagens problemstilling – Tjæreprosjektet – har pågått siden 2021, og bragt fram både ny kunnskap og nye produsenter av milebrent tjære. Men mye gjenstår fortsatt å finne ut. Og nye generasjoner håndverkere står klare til å bryne seg på gamle utfordringer. 

Hensikten med denne ekspedisjonen til Sagaøya var flersidig: det har handla om å sikre at Audunarstova er i gode hender og vel holdt, og om utveksling, formidling og utvikling av tjære-kunnskap. Tretjære har vært brukt på trebygninger i hvert fall siden 1100-tallet – rester på gjenbrukte eldre deler i Borgund stavkirke viser at stoffet har vært i bruk siden før dagens kirke ble bygget omkring 1181. Men som med mangt anna er tradisjonen brutt av framskrittets ubønnhørlige higen etter nytt. Resultatet er forutsigbart uforutsigbart – mye av den tjæra som strykes på gamle bygg i dag renner av igjen etter langt kortere tid enn den burde. Mangelen på dyp tradisjon fører til sprikende svar og anbefalinger, samtidig som det (naturlig nok) er lite takhøyde for eksperimenter på stavkirkenes høye tak. Enhver mulighet for utprøving er dermed gullkantet – akkurat som for 25 år siden. Audunarstova blir en gylden sirkel som opprettholdes. 

Håndverk er erfaringsbasert, og du kan ikke erfare noe fullstendig uten å erfare det i praksis. Men jeg skal forsøke å sammenfatte noe av det vi prøvde oss på, og noen av erfaringene malermester Tor Meusburger formidlet til oss. Mer enn som en fasit håper jeg dette kan stå som en oppfordring til å erfare selv, og bidra til at tjære-sirkelen fortsatt holdes sluttet. Men det kan også stå som noe å sammenlikne med når våren avslører holdbarheten på det vi har strøket på veggen. 

Arbeidet starta mandag med en skånsom børsting av veggen for å fjerne alt som var løst. Dette avslørte virkelig hvor tynt det eksisterende tjærelaget var slitt, men ble også anledning til å se at bygget egentlig har det veldig fint. Parallelt satte vi (under Tor Meusburgers kyndige instruksjon) i gang med innkoking av en kjele med tjære. Tjære kan påføres veggen både «rå» fra mila og innkokt – koking driver ut en del av de flyktige stoffene i tjæra og gjør den både tjukkere og hardere. Kokes den lenge nok blir tjæra bek, og tar form av noe mellom mørkt glass og asfalt. Riksantikvarens instruks for stavkirkene er at tjæra skal kokes inn, neppe uten grunn, men heller ikke uten betydelig økt ressursbruk. Tjæra skal nemlig varmes (sakte!) opp til 180°C og holdes på den temperaturen i tre timer. I praksis binder dette opp to personer i besteparten av en arbeidsdag, og medfører et pent knippe ekstra utfordringer. Ut av kjelen står gjennom hele koketiden en søyle av terpener og andre flyktige stoffer. Med varming på gassflamme sitter brannfaren som en apekatt på skulderen, og for helsas del lønner det seg nok å stå på lo side av gryta. Innholdet flamma også brått opp uten forvarsel én gang for oss i løpet av koketiden. Legg i det, kjære leser, hva du vil.
 

Tjæra strøk vi på veggen varma, til om lag 70°C – da er det viktig å ikke ha for mye i spannet og fylle nytt ofte, for blir tjæra for kald blir arbeidet tungt og resultatet langt dårligere. Den innkokte tjæra måtte vi på sin side ha opp mot 160°C for å få strøket ut på noe vis, med de ekstra utfordringene det medfører. Sola på sin side gjorde en utmerket jobb med å varme tjæra vi allerede hadde strøket på veggen og helst ville skulle holde seg kald og fin. Torsdag formiddag, med knapt 10°C i lufta og litt vind, ble overflatetemperaturen på veggen bortimot 70°C snart etter at skylaget sprakk opp. Kompliserende faktorer hvor spørsmålene er flere enn svara. 

For øvrig må jeg understreke at vi ble tatt utmerket imot på Hólar, av blant anna biskop Gísli, plassens faste håndverker Skúli og folklorist fra Fornverkaskóli Inga. Midt i uka hadde vi et veldig spennende seminar hvor også Fortidsminneforeningen og Tjæreprosjektet var godt representert, en lærerik og inspirerende affære for alle involverte. Hele uka viste også det raskt omskiftelige islandske været seg fra sin beste side, og jeg er ganske sikker på at jeg snakker for oss alle når jeg sier vi gleder oss til neste anledning til en Islandstur. 

Hva med meg? Min rolle på denne turen er kanskje på sett og vis som skald. Om så er tilfellet, byr det på enda en artig sirkularitet i denne sirkelpregede ekspedisjonen, i hvert fall om to bakenforliggende antakelser stemmer. Det sies (Nancy Marie Brown, 2015, Ivory vikings) at islendingesagaene i stor grad var finansiert av handel med havets elfenben. Om det også stemmer at det er en kobling mellom Takrytteren og Lewis-brikkene, skåret i hvalrosstann som nok ble handlet via Island, blir det en slags poetisk sirkelsymmetri hos en takrytter-treskjærer som reiseskald på Island.