Møt våre nye stipendiater
Blant 42 spennende søkere til to stillinger som stipendiat i tradisjonshåndverk, var det kurvmakeren Hege Iren Aasdal Wiken og seilmakeren Marius Borg-Heggedal som står klare for å ta fatt på sine stipendiater fra 1. september.
Håndverksstipendiat og kurvmaker, Hege Iren Aasdal Wiken.
Tilbake til kurvmakerrøttene
Hege Iren Aasdal Wiken fra Steinstø i Hardanger ønsker å fokusere på den eldre norske kurvmakertradisjonen. Kurvmakeren slik vi kjenner faget i dag, er et resultat av tilgangen på nye materialer fra rundt 1900. Den industrielle revolusjonen og maskindreven foredling gjorde det enklere å få tak i store kvanta med jevne materialer. - Dette står i kontrast til den tradisjonelle kurvmakeren som var aktiv i bygde-Norge. Bøndene laga det de trengte – ting som gjorde hverdagen enklere; kiper, meiser og andre ting å bære i, fangstredskaper og ting for salg som attåtnæring til gården, forteller Hege Iren.
Hun ønsker seg tilbake til røttene i kurvmakerfaget slik at faget blir mer bærekraftig og basert på lokale ressurser. – Der det profesjonelle kurvmakerfaget i stor grad er basert på europeiske tradisjoner og importerte materialer, baserer bondehåndverket seg på nedarvet kunnskap og lokale ressurser. Både politisk, miljømessig og håndverksmessig bør en kurvmaker i dag kunne videreføre den nedarvede kunnskapen om å benytte ressursene der man bor. Dette er kunnskap som er i ferd med å dø ut med tradisjonsbærerne.
Hege Iren vil fordype seg i kurver laget av splittet materiale for å kunne dokumentere og videreføre den handlingsbårne kunnskapen som ligger i disse tradisjonene. – Eg ser fram til å setja igang som stipendiat for verkeleg å kunne fordjupa meg i tradisjonelle korger og få eit helhetlig bilde av lokale forskjeller og likheter i teknikk og materialbruk, sier hun.
Håndverksstipendiat og seilmaker, Marius Borg Heggedal.
Tradisjonell seilmaking
Marius Borg-Heggedal som holder til på Setskog i Viken, skal bruke de neste tre årene på å fordype seg i tradisjonell seilmaking. Han vil fokusere på siste del av 1800-tallet for å kunne definere hva tradisjonell seilmaking faktisk er. - Faget var da så utbredt i Norge, at det er grunn til å tro at mange bransjestandarder var etablert. Teknikker, verktøy, materialer vil da kunne representere faget fra tidlig 1800-tall til langt ut i 1900-tallet. Dette mener jeg er viktig for å etablere begrepet «tradisjonelt håndverk», i en bransje der materialer og teknikker viser tegn til å være en kopi eller noe som ligner på tradisjonelle seil, forteller Marius.
Tverrfaglighet er også et viktig stikkord for prosjektet til Marius. I den første fasen av prosjektet ser han for seg å komme innom veverier for å få innsikt i datidens teknikker, barking, vevebredder og en dypere materialforståelse for både lin og bomull. Hos repslageren vil han se nærmere på uliketyper tau laget for seil og se nærmere på materialer, teknikker og tjæring. Smeden som lager beslag for skjøting vil også få et besøk. Til slutt vil han også gå nærmere inn på båtbygging og rigging for å øke sin forståelse av detaljer i datidens tekniske løsninger som har påvirkning for seilkonstruksjonen og utførelsen. – Jeg ser veldig frem imot å ta fatt på arbeidet med å få satt det tradisjonelle seilmakerhåndverket på dagsorden. Føler meg heldig og priviligert som får lov til å dykke ned i dette tradisjonsfaget og gleder meg til å vise frem resultatene, avslutter Marius.
Vi gleder oss til begge to tar fatt på oppgaven fra og med 1. september.