Kulturarv i et bredere perspektiv

En viktig del av Håndverksinstituttets oppdrag er å bidra til å utvikle metodikk for vern av immateriell kulturarv. De siste årene har vi gjennom våre internasjonale nettverk søkt å belyse og dele ulike eksempler på vern. Det har vi blant annet gjort gjennom arbeidet med journalen #HeritageAlive og nettstedet safegurdingpractices.com, der vi begge steder bidrar aktivt med å dele vernepraksis for immateriell kulturarv.

Lokal forankring er viktig. Her fra møte med den lokale ledelsen i Yunlong.

Det kan mange ganger være formålstjenlig å se den levende kulturarven og den fysiske kulturarven i sammenheng. I 2003-konvensjonen vektlegges da også Cultural Spaces som viktig for utøvelsen av immateriell kulturarv. På samme måte er den materielle kulturarven vår avhengig av mennesker, enten det er håndverkere som spunser en stokk på Bryggen i Bergen, eller mannskapet som utøver sjømannskap om bord på Skibladner om sommeren. Likevel er UNESCOs to konvensjoner, Verdensarvkonvensjonen fra 1972 og konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven fra 2003, relativt enøyde i sine fokus på kulturarv. I Norge er da også ansvaret for de to kulturarvfeltene delt mellom to departementer. Det kan helt sikkert ha sine fordeler, og det kan nok bidra til å sikre en god balanse mellom de to kulturarvsområdene. Like fullt kan de være nyttig å se de to kulturarvsområdene i sammenheng for bedre å forstå helheten.

I fjor fikk Håndverksinstituttet en henvendelse fra ICOMOS om å delta i en ekspertgruppe med deltagere fra ICOMOS underavdelinger CIAV (Den internasjonale komiteen for tradisjonell arkitektur) og ICICH (Den internasjonale komiteen for immateriell kulturarv). Ekspertgruppen har som mål med prosjektet å utarbeide en modell og verktøy for en mer helhetlig dokumentasjon av kulturarv, der både den immaterielle og den materielle dimensjonen belyses, og sees i sammenheng. Fra Norge deltar arkitekt Gisle Jakhelln og instituttleder Eivind Falk fra Norsk håndverksinstitutt. 

Saltet blir tørket i en kurv.

Fra Salt-Dragens tempel. 

For å prøve dette ut i praksis ble det i oktober 2025 arrangert et feltarbeid, finansiert av Tongji University i Shanghai, Kina, med ICOMOS som medarrangør. Feltarbeidet ble gjennomført i Yunnanprovinsen i Kina. Arbeidet tok utgangspunkt i den levende tradisjonen med å produsere salt, som går tilbake til Han-dynastiet, i den lille landsbyen Nuodeng Village. For utøvelsen av tradisjonen var det flere fysiske kulturminner og kulturelle rom som var av avgjørende betydning for utøverne og håndverkerne. Det gjaldt selvsagt først og fremst den underjordiske saltkilden, der saltet ble hentet opp i form av konsentrert saltvann slik det hadde blitt gjort som en ubrutt tradisjon i mer enn 4000 år. Denne brønnen er selve utgangspunktet og kilden for tradisjonen. Men også templer og offersteder som ble brukt for å be om begrenset regnvær, slik at saltkilden ikke ble for utvannet, er viktige: Et eget tempel, The Salt Dragon Temple, er spesielt viet dette formålet, og er i aktiv bruk.

Å fyre riktig er en viktig del av kunsten.

Tradisjonelle trebroer, som også er betraktet som viktige kulturminner, har spilt og spiller fremdeles en avgjørende rolle for transport av brensel til saltproduksjonen og for frakt av salt. Til disse broene er det også lagt egne offersteder med stor betydning for fellesskapet i landsbyen. Her kan det for eksempel være vanlig å tenne et lys for god reise. Også muntlige tradisjoner knyttet til opphavet for saltkilden er en viktig del av fellesskapets levende kulturarv knyttet til saltproduksjonen. Selve kokingen av saltet blir gjort på tradisjonelle ovner av små familiebedrifter i Nuodeng. Saltet brukes i produksjon av lokal spekemat, samt at det legges ut for salg. Eksempelet fra Nuodeng viser tydelig den gjensidige avhengigheten mellom den levende kulturarven og de fysiske kulturminnene, og betydningen det har for fellesskap og utøvere.

 Saltproduksjonen er familiedrevet.

I prosjektet gjennomførte arbeidsgrupper bestående av internasjonale eksperter og studenter fra kinesiske og utenlandske universiteter sammen et omfattende feltarbeid i Nuodeng. Arbeidet ble presentert lokalt i Nuodeng, og senere på Tongji University i Shanghai. Med utgangspunkt i erfaringene arbeides det videre i 2026 med å utarbeide en manual og verktøykasse for feltarbeid for et mer helhetlig perspektiv på kulturarv. 

Dokumentasjon av verktøy og utstyr er en viktig del av feltarbeidet.

På befaring i saltbrønnen.

Disse ledet feltarbeidet i Yunnan. Fra venstre: Jelena Pejkovic, Gisle Jakhelln. Shao Young, og Eivind Falk.