I tippoldefars fotspor
Av: Birgit Sildnes, 28.10.2025Da hun jobbet som smed i Trondheim, fikk Ida Skjæveland Moi spørsmål om hva hun ønsket å bli skikkelig god på. Svaret hennes var navarsmiing. Dette fikk hun mulighet til da hun i 2022 ble stipendiat ved Norsk håndverksinstitutt. De siste tre siste årene har Ida kunnet fordype seg i kunsten å smi navar – og i sin egen smedslekt.
Det var liten tvil om hvor stipendiatavslutningen skulle finne sted. I Fossesjøsmia i Alver kommune i Nordhordland holdt Ida S. Moi sin avsluttende presentasjon og smidde en navar foran sensorer og støttespillere. Fossesjøsmia tilhørte den avdøde navarsmeden Johannes H. Fosse. Håpet var at Ida skulle få følge han gjennom hele den tre år lange stipendiatperioden. I stedet ble det bare knapt halvannet år med kunnskapsoverføring før Johannes døde høsten 2023, 96 år gammel.
– Selv om vi bare fikk være sammen i halve stipendiatperioden, har jeg lært utrolig mye av han. Ikke bare om selve håndverket, men også om tradisjon, presisjon og yrkesstolthet. Jeg savner å jobbe sammen med Johannes, og skulle inderlig ønske vi hadde hatt mer tid, sier Ida Skjæveland Moi.
Rivalisering og hemmelighold
Etter at Johannes H. Fosse gikk bort, måtte stipendiaten fortsette arbeidet uten sin mentor. Hun oppsøkte andre smeder, museer, studerte gamle navarer og skriftlige kilder. Veileder Torgeir Henriksen og Peder Dale fra Frekhaug ble to spesielt viktige støttespillere. Dale har tilrettelagt for Ida og oppholdene hennes i Fossesjøsmia. Han er selv en dyktig hobbysmed og i slekt med Johannes H. Fosse, en av de siste navarsmedene i et område som var landskjent for sine gode navarer. På det meste var det hele 14 navarsmier i bygda, og de leverte tusenvis av navarer årlig til hele landet. Det var rivalisering mellom smiene og stort hemmelighold om teknikkene. De siste navarsmedene forsto heldigvis at hemmelighetene måtte deles for at kunsten å smi navar skulle overleve. Johannes H. Fosse har lært mange å smi navar, men få – om noen – har fått følge han så tett som det Ida gjorde i stipendiatperioden.
100-siders manual
Ida Skjæveland Moi er opptatt av det samme som sin læremester – at andre skal få lære å smi navarer. Ved utgangen av stipendiatperioden etterlater hun seg mye skriftlig materiale i form av en fyldig sluttrapport, to årsrapporter og en rekke blogger. Hun har også laget en steg-for-steg-manual på 100 sider med masse bilder og forklarende tekst. Ida ønsker å dele alt hun har lært. Hun holdt en rekke kurs i stipendiattida og kommer til å fortsette med kursing også etterpå. Ida forklarer at det å holde kurs er lærerikt også for henne selv. Hun lærer mye av å skulle forklare ulike problemstillinger i prosessen til andre. Steg-for-steg-manualen blir et viktig verktøy på fremtidige kurs. Hun har også planer om å lage instruksjonsfilmer om navarsmiing.
Navar-gener
Det er blitt sagt om Ida Skjæveland Moi at hun har et naturtalent for smiing. Kanskje har hun det rett og slett i genene. Mot slutten av stipendiatperioden kom hun over en avisartikkel fra 1943 som handlet om hennes tipptippoldefar Sven Olsen Skjæveland. Tittelen var «Den beste Navarsmeden på Jæren og en framrakende Plogsmed». Hennes 91 år gamle tipptippoldefar fortalte i 1943 at han var sønnesønn av storsmeden Sven Garborg og hadde smedslekt også på farssiden, Kvernelandsmedene. Ida kan altså telle smeder minst sju generasjoner bakover i tid. Det var ukjent for Ida hvilken tradisjon hun står i, men morfar og smed Sverre Skjæveland visste det nok. Da morfaren døde i 2013, bestemte han at Ida skulle arve smedutstyret hans. Den gangen var hun 19 år og nyutdannet agronom. Den bokstavelig talt tunge arven fra morfar gjorde at hun kastet om på alle planer og begynte i lære som smed. Og utrolig nok endte hun opp med å spesialisere seg på det samme som sin tipptippoldefar.
– Det gir meg en helt spesiell følelse å vite at jeg etter så mange generasjoner står ved essa og smir navarer, akkurat som min tipptippoldefar. Det er som om håndverket lever videre gjennom blodet, og det gjør arbeidet mitt enda mer meningsfylt, sier Ida Skjæveland Moi.




