Håndverksinstituttet i India

Den tradisjonelle maskedansen holder onde ånder på avstand og har bidratt til den sterke treskjærertradisjonen

De to siste årene har etterspørselen økt, og landsbyen opplever en sterk økonomisk vekst etter produktene. Dette betyr at innbyggerne etterhvert har råd til å sende barna på skolen, og til en oppgradering av levestandarden.

Gjennom vårt arbeid, i forumet av UNESCO akkrediterte NGOer, ble Norsk håndverksinstitutts Eivind Falk bedt om å delta inn i en workshop som en del av et UNESCO-prosjekt i Vest-Bengal. Vår rolle ville da være å se på hvordan tradisjonell håndverkskunnskap ble sikret i et prosjekt, der økonomisk vekst og produktutvikling var blant målene. Workshopen ble arrangert i slutten av februar 2016.

Håndverksinstituttets Eivind Falk med et eksempel på en
tradisjonell maske fra Kushmundi

I Kushmandi produseres i dag et utvalg av produkter som masker, havfruer og modeller av ulike båttyper. Alt produseres med håndverktøy. Maskene brukt i ulike rituelle sammenhenger, som den tradisjonelle maskedansen, er utgangspunktet for den lokale kompetansen på treskjæring. Den store mesteren var Sankar Sarkar, som var regnet som den store mesteren. Sankar Sarkar ble av de andre treskjærerne i landsbyen omtalt som guruen, som alle hadde lært av.

Sønnene til guruen Sankar Sarkar, Tulu og Nundi, med et
utvalg av hans verktøy

I 2015 døde Sankar Sarkar, men det finnes heldigvis en sterk og livskraftig tradisjon etter han. I tillegg til at han hadde to sønner, Tulu og Nundi, som i dag praktiserer som treskjærere, er det også mange andre i landsbyen som lærte å skjære av han. Noe av det mest spesielle er at alle treskjærerne skjærer de samme modellene og produktene. Den populære havfruen, for eksempel, er tilsynelatende helt lik fra treskjærer til treskjærer. Ved produktutvikling adopterer straks de andre treskjærerne en modell som slår an i markedet. Tilgangen på tre er enkel i dette området, og håndverktøyet som brukes er også enkelt å få tak i på det lokale markedet, til en rimelig penge. 

For treskjærerne i Kushmundi er tradisjonen å holde emnet
fast med føttene under arbeidet.

Svært interessant var det å se på produksjonen av havfruer, der treskjærerne satt og skar havfrue etter havfrue på frihånd, og de ble likevel helt identiske i størrelse og utforming. Dette gjorde håndverkerne helt uten å tegne en strek, eller å måle med tommestokken. Men så hadde da også de fleste av dem skåret noen hundre eksemplarer. Arbeidsstillingen som var sittende, med emnet mellom føttene, ville neppe passert den norske LO-patruljen, om de hadde kommet forbi på inspeksjon.

Vårt råd ble å bygge på den lokale håndverkstradisjonen i arbeidet med å utvikle nye produkter, både med hensyn til den tradisjonelle fargepalletten og bruk av tradisjonelle håndverktøy og materialer. Kushmandi-produktenes særegne kvaliteter lå nettopp i den håndverksmessige utførelsen, med spor av skjærende verktøy og bruk av egenproduserte farger. Vi mente derfor at det ville være klokt å dokumentere mest mulig av arven etter treskjæreren og guruen Sankar Sarkar, samt tradisjonelle treprodukter fra Kushmandi, som utgangspunkt for utvikling av nye produkter. Vi anbefalte videre å arrangere en internasjonal masterclass, der treskjærerne fikk møte andre dyktige utøvere innfor kategorien green woodworking, som kunne bidra til å gi kvalifiserte bidrag i den samme genren som treskjærerne i Kushmandi arbeider i.