Avslutning modiststipendiat: Bidrag til å løse bransjeproblem

Den avtroppende stipendiaten holder avslutningen sin på Nationaltheatret, der hun til vanlig er fast ansatt. Et helt ordinært møterom er forvandlet til en fargerik oase med et bord som bugner av hatter i alskens farger, materialer og fasonger – deriblant fjonge fjær, blomsterpryd, reveører og fluesopp-hatter. Rundt omkring på bordet ligger det 20 innbydende permer med fargeprøver og tilhørende nøkkelopplysninger, sirlig sortert av en systematisk anlagt estetiker. 

Vakker dokumentasjon! Sensorene er imponert. F.v. stipendiat Stine Rudi Standal, Torhild Jensen og Wenche Lyche.

Gjenkjennelig utfordring 
I forsamlingen sitter det alt fra hobbyutøvere til selvstendig næringsdrivende og modister fra teater- og operaverksted. Alle rundt bordet kan nikke gjenkjennende til problemstillingen Stine Rudi Standal har tatt for seg gjennom tre år som stipendiat: den uforutsigbare tilgangen på materialer. Kunder har en forventning om at man skal kunne levere fort, men for en modist kan det ta både uker og måneder å få tak i materialene som trengs. Mens modister før i tida fikk kjøpt hattematerialer i Norge, må de nå ut på handletur i jungelen på Internett. Materialene må bestilles fra mange ulike leverandører og fra mange land. Ofte oppstår det heft og plunder med frakt, toll og leveringstid. Det er kronglete, ulønnsomt, tidkrevende og på alle måter lite bærekraftig. 

Store deler av landets modister var samlet rundt et møtebord som bugnet av fargerike hodeplagg og materialer.   

Frigjørende 
– Når jeg først fikk tak i gode hattematerialer, føltes det så dyrebart at jeg nesten ikke turte å lage noe, forklarer Standal. Denne begrensningen har hun brukt stipendiatperioden på å frigjøre seg fra. Tesen hennes ved oppstart var at det burde være mulig å ha svart og hvitt som basismaterialer på lager, og at alt annet kunne farges etter behov. Etter tre år og tusenvis av mer og mindre vellykkede fargebad er hun blitt ekspert på å farge all slags materialer. Det krever en enorm materialkunnskap. Vidt forskjellige materialer som hår, strå, silke og fjær oppfører seg vidt forskjellig under innfarging og må ha ulik kjemisk behandling. Det har vært viktig for Standal å ta i bruk metoder som egner seg like godt på et større verksted som for modisten som står hjemme på et lite kjøkken med kokeplate og utslagsvask. Innfarging ble gjort i dampkjeler til fisk, materialene ble «sentrifugert» med salatslynge og deretter sortert i sushibrett i plast. Alle erfaringer er grundig dokumentert i permer, bilder og i word-filer. 

Stine Rudi Standal har systematisert 20 permer med fargeprøver i ulike materialer.  

«Megakompetent»
Stipendiatens mål har vært å få så god kontroll på innfargingen at hun alltid vet hva slags farger hun får. Og alle erfaringer skal deles. Andre skal slippe å famle og gjøre samme feil som henne.
Ifølge Standal har fargeprosjektet endret måten hun kan utøve faget sitt på. Mens materialtilgangen tidligere begrenset henne, har hun nå et mangfold av muligheter fordi hun har kontroll på fargingen. Men hun understreker at mye ennå er ugjort. Det er fortatt mange aspekter ved materialfarging hun ønsker å undersøke nærmere. 
Sensorene Wenche Lyche og Torhild Jensen er imponert over stipendiatens omfattende arbeid. De er fulle av lovord om det sømtekniske, om farger og komposisjon og om de estetisk vakre dokumentasjonspermene. De omtaler stipendiaten som megakompetent. 
– Dette arbeidet er et stort bidrag til kompetanseheving i modistfaget i Norge, og det bør også være av interesse for klesdesignere og alle andre som jobber med tekstiler, fastslår Wenche Lyche.