Tradisjonsgarver og eventyrer

Sparkebukse i elg – hele familien er med på å teste
klærne Sofie Kleppe lager. 

Noen mennesker synes å ha flere timer i døgnet enn andre. Fembarnsmoren Sofie Kleppe er en slik person. I stipendiatperioden har hun garvet utallige skinn, sydd utrolige plagg, samlet eget fagmiljø til seks skinnseminarer, besøkt museer og magasiner, lagt ned ett verksted og bygget opp et nytt, besøkt tradisjonsbærere i Grønland, Finnmark og Sverige – og jobbet politisk for å få garverfaget inn som utdanning igjen. Medbrakt på reiser og seminarer har hun ofte hatt en bæresele med en pludrende baby.

Fra Oslo til Vågå
Eventyrlyst er utvilsomt et trekk som Sofie Kleppe har til felles med sin berømte slektning. Etter videregående og Fosen folkehøgskole dro Oslo-jenta til Finland og ble mester i tradisjonsgarving, et mesterbrev hun er den eneste i Norge som har. I 2015 slo hun seg ned i Vågå, der hun driver garveri og skinnverksted på ellevte året. Sofie Kleppe har spesialisert seg på å lage bærekraftige friluftsklær i skinn og pels, og det har vært naturlig å hente inspirasjon fra urfolk. Høsten 2021 ble hun ansatt som stipendiat og fikk en unik sjanse til å lære enda mer. Roald Amundsen var også inspirert av urfolk og hadde troen på naturmaterialer som ull og skinn. Ekspedisjonsklærne hans ble sydd av urfolk i Grønland, Canada og Sápmi. Spørsmålet Sofie stilte seg i stipendiatprosjektet, var hva hun kunne lære av Amundsen og teknikkene som er brukt i klærne hans. Hvordan fungerte klærne? Hvordan var skinnet garvet? Hvilke garvemetoder fungerer best i arktiske strøk? Hvilke skinn og hvilke sømmer? Kan tradisjonelt lagde skinnklær fungere like bra eller bedre enn moderne friluftsklær?

Flyttet hjem
Med bagasjen full av spørsmål og lærelyst reiste Sofie Kleppe ut på flere ekspedisjoner. Hun oppsøkte museer i Norge, Danmark og Finland, der hun gikk til verks med lupe på sømmer og skinn. Museumsbesøkene ga mange svar, men mest lærerikt var møtene med tradisjonsbærere i Grønland og i Finnmark. Skinngarveren Hilda Zeeb i Disko i Grønland gjorde spesielt inntrykk. Hilda åpnet hjemmet sitt og lærte Sofie å sy kamikker med vanntette sømmer, garve selskinn og isbjørnskinn. Det var ikke bare håndverket, men også gjestfriheten og livsstilen som inspirerte. Hilda har hjemmeverksted og lever tett på naturen sammen med familien. De lever av jakt og fiske, og Hilda lager skinnklær til seg selv og familien. Møtet med Hilda førte til ei stor endring for stipendiaten. Jula 2023 pakket Sofie Kleppe ned verkstedet sitt i Vågå sentrum, der hun på det meste hadde seks ansatte. Hun flyttet bedriften Ulu of Norway hjem på gården, en over hundre år gammel husmannsplass i vakre Nordherad, med utsikt over Vågå sentrum. Der driver hun garveri og skinnverksted sammen med mannen Roni Öhman, holder kurs, tilbyr overnatting og opplevelsesturisme – og tørkede tarmer. I likhet med Hilda kan Sofie nå leve nærmere både naturen og familien. 

Tørkede tarmer kan brukes til å lage vanntette ytterklær.
Dette er noe Sofie Kleppe vil utforske nærmere.

Spiserør og tarmer
I stipendiatperioden har Sofie Kleppe sydd vakre og varme plagg av skinn hun selv har garvet – sel, isbjørn, laks, oter, rein, bever, mårhund, grevling, alkekonge, gås og mer til. Reinsdyrhjerne fra Vågå er et av garvestoffene Kleppe bruker mest. Stipendiaten har ikke bare garvet skinn, men også lært av inuittkvinnene hvordan de bruker spiserør og tarmer. Vanntette plagg av tarmer er noe hun ønsker å utforske videre. Sofie Kleppe skal også fortsette med testing av plaggene hun har laget. For hun nøyer seg ikke med å garve skinn og å sy plaggene – hun skal også teste klærne utendørs i all slags vær. Hun har hjelp av store og små familiemedlemmer til å teste plaggenes bruksegenskaper. 
– Jeg har lært utrolig mye om skinnplagg, litt om Amundsens plagg og litt mer om mine egne plagg. Jeg har plukket det beste fra læremestrene mine, brukt nye metoder og tidligere erfaring til å lage varme klær av skinn og pels. Stipendiatprosjektet mitt har vært både lærerikt og inspirerende, og jeg gleder meg til veien videre, sier den avtroppende stipendiaten. 

Anorakk og nikkers av selskinn.

De ukjente heltene
Som avslutning på stipendiatperioden slo Sofie Kleppe til med ei utstilling som var like eventyrlig som resten av stipendiatprosjektet. I låven på Ullinsvin i Vågå viste hun frem verktøy, bilder, skinnplagg, garvede skinn – og garvede tarmer. Anslagsvis har hun brukt skinn, tarmer og struper fra rundt 25 arter. På utstillingen var blant annet hennes egen brudekjole i hvitt reinskinn, en sølvskimrende selskinnsanorakk og -nikkers, ei godt brukt sparkebukse i elgskinn og et imponerende reveskinnsteppe som ble stjålet og seinere funnet i elva av politiet. 
Sofie Kleppe kalte utstillingen «De kvinnelige polarheltene», i respekt for de mange urfolkskvinnene som bidro til at mannlige eventyrere kunne gjennomføre sine farefulle ekspedisjoner. Uten dem ville ikke Roald Amundsen og hans likesinnede holdt varmen og overlevd.

Sensorene var imponert over arbeidet til stipendiaten. F.v. Eivind Falk, Håndverksinstituttet, sensor Camilla Rossing, Sofie Kleppe og sensor Karl Karlsson.