«GROND» ga ny giv i geitbåtbygda

Fornøyd skipper og mannskap etter prøveseilas.
Bak f.v. sensor Kai Linde, sensor Peter Helland Hansen
og instituttleder Eivind Falk.

På avslutningsdagen for stipendiaten kunne værgudene by på både heftig regn, sol, vind og vindstille – en ikke helt uvanlig kombinasjon i Valsøybotn, lengst sør i Trøndelag. Heide hadde satset på at solgangsbris utpå ettermiddagen ville gi gode forhold for prøveseiling, og fikk helt rett i det. Sensorer, veiledere og en håndfull inviterte gjester fikk seg en frisk seilas i geitbåten «Grond», hovedprosjektet for stipendiatperioden. 

Sjelden mulighet 
Hallvard Heide er til vanlig båtbygger ved Geitbåtmuseet og Husasnotra i Valsøybotn, avdelinger av Nordmørsmusea. Der bygger han mindre geitbåter, sjelden større enn fyring. Ifølge Heide er disse båtene «robåter som kan seiles», mens først når man kommer opp i størrelsen femring, kan det kalles en seilbåt. Men så store geitbåter er det ingen kunder som bestiller. Heide ønsket å bruke stipendiatperioden til å utforske de største geitbåtene, en tradisjon som er nærmest forsvunnet. Målet med prosjektet har vært å lære mest mulig om hvordan en nordmørsk torskegarnsbåt ble tenkt, bygd og seilt. Geitbåtens gode egenskaper kommer aller best til uttrykk under seil, mener Heide. Prosjektet har omfattet granskning, produksjon og testing av alt som hører til en torskegarnsbåt på 42 fot med rigg og seil, og det er ikke så reint lite. Og aller først bygde han tre mindre testbåter, noe som viste seg å være et blindspor.

Bred tilnærming
– Jeg valgte å gå for en bred tilnærming og inkluderte rigging, seilmaking og seiling, selv om det strengt tatt er utenfor mitt fagfelt. Det er langt fra selvsagt at det er den beste måten å bruke tiden på, men jeg er veldig glad for å ha gjort det slik. Når en båttradisjon lever i beste velgående, kan det fungere bra å fordele oppgaver som rigging og seilmaking til spesialister innenfor feltene. Men når en skal tilnærme seg et aspekt ved tradisjonen (torskegarnsbåtene) som langt på vei er dødd ut, tror jeg det er avgjørende med en helhetlig tilnærming om en skal ha sjans til å forstå hvordan det faktisk har vært, forklarer Hallvard Heide. 
Båtbyggeren har beskrevet arbeidet sitt i hele sju rapporter, fullspekket med fakta og faglige refleksjoner. Den skriftlige delen av stipendiatarbeidet har tatt mer tid enn antatt, men Heide ser verdien av det. De mest interessante spørsmålene og åpenbaringene har dukket opp under skriving, og ifølge Heide har det hevet kvaliteten på arbeidet hans.

Hallvard Heide og sensorene Peter Helland Hansen (t.v) og Kai Linde (t.h.) hadde en lang og interessant fagprat om stipendiatbåten «Grond».

Lærerikt blindspor
I etterpåklokskapens lys ser Heide at det ikke hadde vært nødvendig å bygge testbåtene, han kunne gått rett på hovedbåten. Intensjonen var å lage tre testbåter med små variasjoner i utforming, som senere kunne brukes til å bestemme formen på torskegarnsbåten. Men Heide innså snart at de tre småbåtene og en stor torskegarnsbåt måtte bli så forskjellig i fasong at testbåtene ville ha liten relevans. Bortkastet arbeid var det likevel ikke. Selv om Heide ikke lærte det han hadde forventet, beskriver han testbåtprosjektet som noe av det mest interessante med stipendiatperioden. Dels fordi det er god trening å bygge med en slik presisjon som de tre testbåtene krevde, og dels fordi han fikk gjøre avanserte slepetester sammen med NTNU. Det ga han større forståelse for sjøegenskapene til geitbåtskrog. 

Imponerte sensorer
Heide trekker frem eksisterende båter som de aller viktigste kildene i stipendiatperioden, men han har også hatt stor nytte av å diskutere med andre, ikke minst Jon Bojer Godal og Øystein Ormbostad. De er tradisjonsbærere som selv har vært i kontakt med avdøde informanter på Nordmøre, og de har god forståelse for seiling. 
Stipendiaten har også arrangert tre seminarer der han har samlet båtbyggere, seilmakere og seilere for å få diskutert spørsmål han grublet på underveis. De to sensorene, Kai Linde og Peter Helland Hansen, berømmer stipendiaten for å ha involvert andre i prosjektet og dermed bidratt til fagets utvikling. Sensorene roser også Heide for håndverk av høy standard og gode skriftlige refleksjoner. De har naturlig nok innspill til ting som kunne vært løst annerledes, men jevnt over er de imponert over både kvalitet og omfang på det stipendiaten har utrettet. Sensorene slår fast at Hallvard Heide har gitt et vesentlig bidrag til å utvikle tradisjonsbåtbyggerfaget i Norge.

Hallvard Heide nøyde seg ikke med å bygge båt, men inkluderte
også rigging, seilmaking og seiling i stipendiatprosjektet. 

Et veiskille
Etter tre år som stipendiat er Heide tilbake igjen i hverdagen som fulltids båtbygger på Husasnotra. Men den hverdagen er en ganske annen enn ved oppstart for tre år siden. I 2022 var Heide eneste aktive båtbygger ved museet, og han hadde tenkt tanken på å finne på noe annet. I 2025 er de tre båtbyggere, de har fått nytt verksted, materiallager, smørehall, seglloft og et flott sagbruk. Ifølge Heide var stipendiatprosjektet en katalysator for at denne utviklingen ble satt i gang. 
Stipendiatbåten «Grond» blir nå en del av Geitbåtmuseets båtsamling. Mens mindre geitbåter er kjent for å klatre over bølgene, så har en torskegarnsbåt på hele 42 fot andre egenskaper. Den butte båtformen gjør at den stanger seg gjennom bølgene heller enn å klatre over, og Heide ga den derfor navnet «Grond» etter rambukken i Ringenes herre. Nå ser han frem til å bli bedre kjent med seilegenskapene til den første store torskegarnsbåten som er bygd i nyere tid.