Wang Stavkirke: Sammen om en polsk-norsk kulturskatt

Wang stavkirke i Karpacz, Polen.

Wang stavkirke ble flyttet fra Vang i Valdres til Karpacz i dagens Polen for snart 200 år siden. Sentralt i flyttingen sto den kjente maleren Johan C. Dahl, som ville bevare den gamle stavkirken gjennom flytting. Flere andre stavkirker skulle reddes på liknende vis senere, men Vang/Wang ble den første, etter en strabasiøs transport over fjellet i Norge, sjøveien til Tyskland, og siden opp elver og milevis over land. Kirka var gammel og værbitt da den ble demontert, og ble nok ytterligere medtatt av transporten – ved gjenreisingen i Karpacz ble det derfor vurdert som nødvendig med betydelige utskiftinger. Dessuten ble den, i tråd med datidens ideal, tilbakeført til slik en så for seg at den kunne ha sett ut i middelalderen. De originale portalene ble bøtt der deler manglet, og supplert med en hel ny portal av en lokal treskjærer. Wang stavkirke har dermed blitt et ordentlig flernasjonalt kulturminne. 

Stavkirken i Karpacz har blitt kanskje verdens mest besøkte stavkirke. Om lag en kvart million besøkende i året gjør at det etter hvert er behov for vedlikehold. Kombinert med en mangfoldig og ikke alltid like heldig restaureringshistorie, er det i dag et ønske fra polsk side om å konservere portalene slik at de både skal ta seg best mulig ut, og samtidig være beskyttet for fremtiden. Wang stavkirke er en viktig del av norsk stavkirkehistorie, og spesielt portalene er godt bevart. Ikke minst ligger det her mye kunnskap om materialkvaliteter og bruk av verktøy som er viktige kilder å sikre for fremtiden.   

Norsk håndverksinstitutt har sammen med Riksantikvaren og ICOMOS Norge gjennom høsten 2025 hatt dialog med ICOMOS Polen, kirkeeier og polske vernemyndigheter om disse utfordringene, og er i den anledning invitert til å bidra i forbindelse med et planlagt internasjonalt seminar om hvordan dette arbeidet best kan utføres, sannsynligvis i første kvartal 2026.  

Vi ser frem til et konstruktivt samarbeid om bevaringen av stavkirken og portalene – her ligger rike muligheter for forskning, formidling og håndverksutvikling også i fremtiden. Vi vil gjerne takke alle som har bidratt underveis, i første rekke kirkeeier i Polen, Riksantikvaren, ICOMOS og Kulturhistorisk museum. Vi vil i tillegg nevne Fortidsminneforeningen og Europa Nostra, som også har bidratt, og som kan ha en fremtidig rolle i dette viktige prosjektet.