Nye stipendiater med tønner og leirpuss på agendaen

Hvordan kan kunnskapen som ligger i historiske jordhus forstås, gjenopplives og videreføres som robuste og anvendelige løsninger for dagens håndverkere? Det er spørsmålet Katarina Kierulf ønsker å svare på gjennom sitt stipendiatarbeid.

Leirmurer og nyansatt stipendiat, Katarina Kierulf.

– Jeg arbeider som leirepusser og jordbygger, og opplever i dag en markant økende interesse for bruk av leirepuss og jordgulv i både nybygg og rehabilitering. Samtidig står vi i Norge uten en levende håndverkstradisjon på dette feltet. Det finnes få fagmiljøer som jobber aktivt med norske jord- og leirebaserte blandinger, og mangel på oppdatert, praksisnær kunnskap gjør at vi i stor grad importerer ferdigprodukter fra utlandet, forteller Kierulf.

Ukjent bygningshistorie

Kierulf peker videre på at leirens plass i norsk bygningshistorie er lite kjent, til tross for at det finnes stående jordhus som i dag er over 200 år gamle. I forbindelse med gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig ble det til og med etablert et eget jordhuskontor under Byggedirektoratet som skulle fremme bruken av leirjord som lokal ressurs, grunnet generell materialmangel.

– Den gangen handlet dette om mangel på tømmer og materialknapphet, mens det i dag handler om klimakrise. Behovet for å bygge mer lokalt, sirkulært og ressursbevisst er enda mer presserende. Leirjord er et av svært få byggematerialer som kan gjenbrukes uendelig uten tap av egenskaper, kun ved tilførsel av vann. Dette gjør leirjord til et viktig materiale i den sirkulære fremtiden som byggebransjen nå må bevege seg inn i, sier Kierulf, som gleder seg til å ta fatt på prosjektet.

Bøkker og nyansatt stipendiat, Oddvar Gangstø.

Fornying av bøkkerfaget

Tradisjonshåndverket har til alle tider måttet tilpasse seg sin tids forutsetninger. Bøkkerfaget er et lite og sårbart fag med få utøvere. Tradisjonelt har faget vært sterkt knyttet til produksjon av saltetønner i furu til bruk i fiskerinæringa, eksempelvis til kaviarproduksjon. Dette markedet er i ferd med å forsvinne.

Fra å produsere flere tusen tønner årlig på Tønnegarden har antallet sunket til noen hundre, og fra og med neste år er det full stopp.

– Dette skaper en kritisk situasjon for bøkkerfaget, forteller Oddvar Gangstø. – Uten en målrettet omstilling risikerer vi at den handlingsbårne kunnskapen går tapt.

Oddvar Gangstø skal bruke stipendiatperioden til å utforske alternative produkter innenfor det som er en vekstnæring, nemlig produksjon av nye eikefat eller tønner for lagring av drikkevarer. Interessen for lokalprodusert fruktvin, sider, øl og brennevin er sterkt økende.

– Småskalaprodusenter etterspør norske fat med lokal identitet og dokumentert opphav. Fat som brukes i Norge i dag, er i hovedsak importerte, og det finnes lite dokumentert kunnskap om norsk fatproduksjon. Dette utgjør en tydelig «hvit flekk» i norsk tradisjonshåndverk, forklarer Gangstø.

Oddvar Gangstø håper at prosjektet skal bidra til å sikre bøkkerfagets fremtid gjennom fornying og utvikling. Han tar sikte på både å utvikle nye fat for drikkevarer basert på norske materialer og å kombinere dette med gjenbruk og videreutvikling av eksisterende teknikker.

– Først og fremst vil jeg prøve ut norsk eik som materiale, men jeg vil også undersøke potensialet i andre norske treslag som ask, svartor, rogn, selje og bjørk. Mitt håp er at jeg gjennom praktisk utprøving, systematisk dokumentasjon og formidling vil bidra til å skape nye markeder og gjøre faget relevant i samtiden.