HÅNDGRAVØREN SOM IKKE VIL SLUTTE
Av: Inger SmedsrudSølvgravør Odd Pedersen, innehaver av Håndgravørene Ronæss & Sønn as i Trondheim sentrum, kom ganske tilfeldig inn i faget. Han likte å tegne og fikk tilbud om læreplass i gravørfirmaet i 1968. Etter fire års opplæring ble det fast jobb og etter hvert overtakelse av firmaet sammen med kompanjong Berre i år 2000.
I de siste årene har Pedersen (som egentlig har blitt pensjonist) vært eneste ansatt i firmaet.
Sølvgravør Pedersen har arbeidet i bedriften i over 50 år, men synes fortsatt at håndgravering er så givende at han ikke har klart å slutte med det.
Håndgravører kan ordne gravering av skrift, monogram eller dekor. Gravører må ha et rikelig utvalg av gravørstikler. Typiske oppdrag er å gravere inn navn og data på dåpsartikler, men også våpen og kniver ønsker kunder å få gravert. Pedersen tar også på seg å gravere på glass, noe som innebærer annet utstyr og andre teknikker enn arbeidet med sølv og stål gjør.
Eksempler på ulike mønstre som kan brukes på for eksempel en ring
Plakaten utenfor verkstedet forteller at det finnes håndgravør her, men det er kanskje mange som ikke ser forskjell på hånd- og maskingravering uten ved direkte sammenlikning. Nettopp mangel på kunnskap om kvalitetsforskjeller og at for få kjenner til yrkesgruppen håndgravører, fører til at kunder uten videre bestiller maskingravering hos gullsmeden. Sviktende etterspørsel gjør at Pedersen ikke vil råde yngre til å satse på faget. I så fall bør gravering være et supplement til annet arbeid. En hake ved å ha gravering som deltidssysselsetting kan være at det tar mange år å trene opp hurtighet og presisjon i arbeidet. Det er sytten år siden sist det ble avlagt svenneprøve i faget, men nå er det en lærling i Oslo, så forhåpentligvis er i alle fall en yngre person på vei inn i faget.