Gips og stukk - samme sak?

Av: Inger Smedsrud

Under Rennebumartnan 2016 hadde Norsk håndverksinstitutt gleden av å få vist fram gipsmakerfaget til publikum ved hjelp av gipsmakerlærling Peder Alme fra Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Han er en utmerket formidler og fortalte og forklarte tålmodig gang på gang om gips og støpe- og trekningsarbeider.

Informasjon om gipsmakerfaget på Rennebumartnan 2016. Peder Alme viste og forklarte hvordan man støper figurer og rosetter i former og framgangsmåte for trekning av gipslister og rammer.

 
Gipsmaker og stukkatør er yrkesbetegnelser som brukes om hverandre. Stukk og stukkatør kommer fra italiensk stucco. Tidligere var det flere spesialiseringer innen gipsmakerfaget og utøvere som hadde spesialisert seg innen stukkmarmor ble kalt stukkatører, mens de som arbeidet med trekking og støping med gips og andre materialer ble benevnt bygningsgipsmaker og verkstedgipsmaker. 

Stukkmarmor ser ut som marmor og lages av gips, dolomitt, limvann og fargepigmenter. Det er en svært arbeidskrevende prosess som omfatter blanding, elting, opplegging, grovsliping, mange omganger med finere sliping, boning og polering. Stukkmarmorteknikk har vært mye brukt til vegger og søyler som skal se ut som steinmaterialer.

I Norge er dagens yrkesnavn gipsmaker, men i Sverige og Danmark heter det stuckatör/stukkatør.

Gips ble brukt i stor utstrekning i barokk- og rokokkoperiodene. Gipsmaterialet egnet seg ypperlig for å få til både detaljerte og overdådige dekorasjoner. Opprinnelig ble mye av interiører modellert på stedet etter forlegg og lister ble også trukket på stedet, men etter midten av 1800-tallet ble det vanligere å masseprodusere deler på gipsmakerverkstedene. 

I byer med mye fasadeornamentikk er det en fordel å være litt stiv i nakken for å få med seg noe av den store variasjonen i relieffer, menneskeskapninger, dyr, fabelskikkelser, planteornamentikk eller ulike geometriske former som er mye brukt som ornamentikk på bygninger i byene her i landet. Det var vanlig at norske arkitekter ble utdannet i Tyskland på 1800-tallet og jugendstil brukes derfor gjerne som betegnelse i stedet for art nouveau om dekorstilen som var populær rundt det forrige århundreskiftet. Påbudet om å bygge i mur i byene var et godt utgangspunkt for pussede fasader med variert ornamentikk.

På 1800-tallet var det mange italienske stukkatører i Norge. Befolkningsveksten i byene skjøt fart og leiegårder ble oppført i stort antall for å huse nye arbeidere og deres familier. Det var svært stor byggeaktivitet i Kristiania på slutten av 1800-tallet og både påkostede og mindre fasjonable bygninger oppført i mur skulle ha stukk innvendig og utsmykninger utvendig. Leilighetsbygg, økt kjøpekraft og nye innredningsidealer innebar også til økt etterspørsel etter takrosetter og nips i gips. Opprinnelig ble gipsrosetten i taket brukt for å hindre at parafinlampen eller lysekroner med levende lys skulle forårsake brann. Gips inneholder over 20% vann og gips er derfor brannhemmende.

Også etter at Ålesund brant i 1904, var italienske stukkatører med på å skape Jugendbyen. Ved Nidarosdomen var den første gipsmakeren italiener og her ble det i alt tre generasjoner gipsmakere fra familien Santi.

Gipsmakerlærling Peder viser fram støpt takrosett,
silikonform og gipskappe.

Takrosetter og gipsfigurer støpes i former.
Forarbeidet er mest arbeidskrevende, siden håndverkeren først må lage modellen som skal være grunnlaget for støpeformen. Tidligere ble formene laget i gips eller gelatin, men de siste femti årene har det vært mulig å lage former i gummi eller silikongummi. Etter at støpeformen er framstilt, kan den brukes svært mange ganger før den er uegnet til videre produksjon.  Gamle lister og takrosetter som har vært utsatt for mange malingsrunder, må renses for å få fram igjen detaljer. Gipsmakeren kan rekonstruere eventuelle tapte dekorasjonsdeler. 

Peder trekker list i benk ved hjelp av en slede med
sjablong.

Listverk i gips lages ved trekning
Gipsmakeren lager en sjablong med profilen listverket skal ha og fester sjablongen til et anlegg for å trekke list på benk eller vegg. Selve profilen er klippet ut av en sinkplate og siden festet til sjablongtreet/platen. Gipsmakeren mater på med mer gips foran sjablongen hver omgang han trekker sleden. Etter at listen er herdet kan den sages i ønsket lengde eller gjæres med vanlig håndsag. Til montering av lister og rosetter brukes gips og skruer. 

Foruten inngående kjennskap til materialer og teknikker som omfattes av faget, bør utøveren ha god formsans og kjennskap til kunsthistorie. Både som utførende og som kundeveileder er det en fordel å være interessert i arkitektur for å finne fram til gode løsninger.

Gipsmakerfaget er et utpreget håndverksfag som ikke har endret seg veldig mye gjennom flere hundre år. Fortsatt er det manuelt verktøy som hammer, sparkler, ulike murerskjeer og sikling som er i bruk. Opplæringen fram til svenneprøve tar i alt fire år. Faget hører til særløpsfagene, slik at det bare er ett skoleår (for tida vg1 design og håndverk) og tre år med bedriftsopplæring i utdanningsmodellen. De fleste lærlinger i faget er voksne som tar hele opplæringen i bedrift. Relevant tidligere utdanning og arbeidserfaring gir fratrekk i opplæringstid.

Her trekkes en rund ramme ved hjelp av en sjablongarm som er festet i sentrum av rammen. Peder mater gips foran sjablongen som trekkes rundt og rundt mange ganger.

 

Før Peder Alme startet på sin opplæringstid i to og et halvt år ved gipsmakerverkstedet ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, hadde han fullført videregående skole, kunstskoleutdanning fra Ålesund, bachelorutdanning i keramisk kunst ved Kunsthøyskolen i Oslo og praksis fra modellarbeid og formlaging for kunstnere/ billedhoggere og undervisning i modellering og formstøping på videregående- og fagskolenivå.

Ved å spesialisere seg, kan utøvere i hovedsak arbeide rent bygningsmessig eller kun med kunstnerisk virksomhet. De fleste gipsmakere vil arbeide med svært varierte oppgaver som kan omfatte restaureringsoppdrag med gjenskaping av dekorelementer, reparasjon av statuer, byster og andre kunstverk, støpning av rosetter og figurer, trekning av taklister og utvendige gesimser og balustre til balkonger osv. Til modelleringsarbeid kan gipsmakeren bruke leire, plastelina, gips eller kalkmørtel.  Gips brukes til arbeider innendørs, mens kalk- og sementmørtler er vanlig å bruke utendørs. Hvis gips skal bevares ute bør elementene monteres under en gesims eller utbygg for å skånes for vær og vind. I Norge finner man derfor flere eksempler på gipselementer på fasader som har overlevd i over hundre år. Gips utendørs bør males med en diffusjonsåpen maling, som silikatmaling, som tillater elementene å tørke mellom regnbygene.

Gipsmakeren jobber mye med gammel bygningsmasse, men gips kan også brukes til nytt interiør, dekor, ornamentikk, peisomramminger m.m. Listverk og rosetter kan produseres i moderne stiluttrykk til alle formål. Også større elementer som vegg- og takpaneler kan lages i gips. Man kan se for seg spesialtilpassede utsmykninger til restauranter og lobbyer i hoteller; ved slike arbeids-oppgaver må kanskje gipsmakeren jobbe tett med interiørarkitekter.