logo

Smeden og smia

Publisert:
05.02.2018

Februar måned og gryende vår? Fremdeles fryser vannet i smia, men det er noe med lyset. Dagen er blitt litt lenger og smeden tenker, nå skjer det snart. Nå kommer våren og de gode lange smeddagene. Planene er så og si meislet ut. Forske mer på gamlejernet, få i gang ei god trekullmile, kanskje sette opp en god bælj i smia mi.....

Tenk om vi kunne la være å skrote alt det gamle jernet, jeg mener det jernet som er hundre år heller mer. Dette jernet ble produsert i ei tid da alt jern var tilpasset ild, esse og smed.

Det betyr at jernet har iboende kvaliteter smeden setter stor pris på, essesveisekvaliteten på gamlejernet er så langt overlegent moderne jern at en skulle tro at ikke det var samme stoff. Det gamle jernet tåler den sterke essevarmen, og kan syde og trekke seg sveisevarm uten at jernet brenner opp for smeden. Gamlejernet er også god venn med gamle bitjarnet, eller det ulegerte eggstålet som den moderne smed kaller det. De to passer sammen som hand i hanske, som mann og kvinne....

Trekullet er viktig, har ennå ikke funnet ut av hvilket treslag er best å lage kull av. Og det er jo fint, for da har jeg jo mer å forske på. Reint intuitivt tror jeg alle våre treslag, og at smeden har brukt det som har vært tilgjengelig! Ei ny mile må snart reises og brennes og da må jeg ha smeden Mattias Helje der, han er jo den som har mest erfaring med trekullbrenning som jeg kjenner til.

Med trekull kommer sideblåsten helt naturlig og behagelig og deilig, de to er sider av samme sak, av samme historiske opphav, langt, langt tilbake i tiden. Sjøl har jeg jo smidd med underblåst helt fram til nå, og nå skjønner jeg hva jeg har gått glipp av, og det er fint at forandring har skjedd og nye ting er lært. Litt underlig det å tenke at 99% av alle smeder smir med underblåst, en blåst skapt av 1900 tallets industrielle smibehov med trykkluft og store elektriske vifter. Underbåstens kanskje dårligste kvalitet er at den løfter slagget og urenhetene opp i det oksygenfrie miljøet i essevarmen. Der ligger smedemnet og møter nettopp denne forurensningen. Smeden har smidd med sideblåst i mange tusen år og det med god grunn!!!. Sideblåsten kommer i handsbredde høyde over essebunnen, møter en trekullvegg, for så og stige opp i senter av varmen, slagget forblir på bunnen fordi luftstrømmen holder den nede!

Og hva da med bæljen, belgen, smiebelgen, kassebelgen, avlspusteren, den som puster liv i varmen, hvori den nye fødsel skal forefinnes, hvor den ny smigjenstand skal formes og smies. Jeg håper å få satt opp en bælj i løpet av dette året, jeg har en bælj liggende hos Mattias, den er snart tohundre år gammel og trenger en liten renovering og fint geitskinn har jeg liggende....

Jeg kjenner at jeg har lyst til å kjenne på smia, bæljrytmen, den rytmiske, musiske pust som skaper liv i det taktfaste smieslag og gjør smeden god, varm og glad.

Og det gode smies.

Se også

Dokumentasjon 3

09.11.2019

Jeg trur det er fint om smeden sjøl dokumenterer sitt eget arbeid. Sikkert ikke så lett. Har prøvd på mange måter.

Film, lyd, tekst, tegning og gjenstand.

Dokumentasjon 2

07.11.2019

Prøver meg litt igjen. Fint å kunne fortsette på en tanke dagen etter. Kanskje dukker noe nytt opp.

Dokumentasjon 1

06.11.2019

Å dokumentere, hva er nå det? Hva er det for smeden? Hva er det for smia? Hva er det for deg?

2018 og smeden

22.01.2018

Det er ikke alltid slik at planer og tanker går en fastbestemt vei. Noen ganger krongler veien seg og bestemmelsesmålet forsvinner litt i en uoversiktelig verden. Med litt helseplager i bakhand må virkelig smeden strekke seg for å skape en god arbeidshverdag. Da er det godt å kjenne at det finnes medmennesker der ute som virkelig vil en vel, og nettopp i en sånn situasjon kan nye ting oppstå og nye mål kan bli definert. Øksa og navaren vil alltid være der, men andre omkringliggende prosjekter vil også dukke opp og nettopp disse kan være med å sette fokus på mine originalprosjekter.

Klang i tre, skog i ro, Italia og Paneveggio

13.11.2017

Paneveggio  medio oktober 2017. En skog full av 40 meter høye grantrær. Klangtrær til strenginstrumentenes lokk. Var det her han var, den gamle mester for å hente sin gran? Eller kan vi i dag like godt hente grana i den trøndske grannaskauen?