Veilederbesøk

Første gang jeg hørte om Gary Southwell og hans arbeid var på en forelesning han holdt i USA i 2006 på en instrumentmakerkonferanse. Av foredragsholderne var det to gitarbyggere som gjorde inntrykk på meg. Den ene var ham. I fjor, under den første runde med intervjuer til stipendiatstillingen, ble jeg spurt om mitt valg av veileder. Da jeg skjønte at veilederen kunne være fra utlandet var jeg ikke i tvil om hvem jeg ville spørre.

I forrige uke besøkte jeg Gary Southwell på hans verksted i North Umberland i England. På toget fra Newcastle begynte jeg å merke at jeg var spent. Vi hadde mailet og hatt videosamtaler før, men aldri møtt hverandre personlig. Nå skulle vi tilbringe noen dager sammen.

Etter et kort håndtrykk satte vi oss i bilen og kjørte fra stasjonen. Allerede da begynte samtalen å flyte. I tiden fremover snakket vi om alt mulig. Enten vi var på verkstedet, satt ved kjøkkenbordet eller gikk turer med hundene. Samtalene handlet mye om gitarbygging, så klart, men også om mat, familie, arbeid… om livet generelt. Praten gled lett og uanstrengt. Kjemien var god.

På verkstedet så vi på plantegningene til forskjellige romantiske gitarer.

I pausen fikk jeg sjansen til å bli kjent med uglen Hobbs.

En fransk gitar fra 1800-tallet var innom til reparasjon. Vi fikk sett på den sammen og vekslet synspunkter.

Når jeg senere satt på flyplassen og ventet på flyet hjem, var jeg overveldet av tanker. Hodet mitt var som fyrverkeri.

En liten tur med hundene hjelper alltid for å klarne hodet

I det året som begynner skal jeg skifte fokus bort fra teknikker og prosedyrer. Jeg skal rette oppmerksomheten mot klangen og hvordan man former den ut fra materialenes egenskaper. Jeg har hatt mange tanker rundt dette skiftet, men de har vært som løse tråder. Tiden med veilederen min har hjulpet meg å få tanketrådene til å møtes og har gitt meg nye ting å fundere på.

Jeg er tilbake på verkstedet og har gjenopptatt arbeidet med fornyet inspirasjon. Jeg har mye å gjøre og mye å glede meg til.