Boni Wiik

Ting treskjærere tenker på...

Publisert: 6. nov. 2019

Hva er treskjæring? Finnes det noe som er god treskjæring?

Litt tanker som forhåpentligvis gjør det litt tydeligere for folk flest, hvilket fagfelt dette er…..

Om en treskjæring er gammel, slitt, og fra en annen tid, har den automatisk noe ved seg, -en aura av autensitet,- og den oppfattes lett som "riktig" og bra.  Det er utrolig hva man kan godta av slurv og klønete forming på en gjenstand fra gamle dager, som man aldri ville kunne akseptere om det gjøres på en nylaget treskjæring.  Den er for det første gjort av mennesker som treskjæringen betydde noe for, treskjæring var en integrert del av kulturen på en ganske annen måte enn den er for oss idag. Og tidens tann med sin bruksslitasje, oksidering, og nedbrytning er den flotteste overflatebehandling. Den forteller oss historier om århundrer som har gått, liv som har vært levd, kulturer som har gått til grunne, og gjenstanden forteller om et evig liv, noe vi mennesker alltid higer etter. Så det hviler mer på utskårede gjenstander enn bare estetiske og praktiske krav, samt kravene om presisjon og teknisk dyktighet i utførelsen, for at man kan si om den er bra eller ei.  Oppfatningene om en gjenstand er bra eller ikke, eller om den overhodet er interessant, er også preget av den resonnansen den slår an i vår egen personlige klangbunn. Vår kulturbakgrunn og våre erfaringer og vår kunnskap, er det som egentlig måles når vi skal danne en oppfatning om kvaliteten på et objekt eller kunstverk.  Et drikkekar fra fordums bondekultur i Telemark, vil slå på andre og flere strenger i en Telemarksættet person enn hos en asiat.

 

 

Fagområdet er selvsagt så stort og mangslungent at det vil ikke være de samme kriterier som gjelder for alle de forskjellige typer treskjæring man kan tenke seg.  Men vi skal her gå igjennom endel forskjellige kvaliteter som er avgjørende hos de ulike treskjæringene. Det som kan være absolutt avgjørende for om den ene treskjæring fungerer bra eller ikke, kan være totalt likegyldig i en annen sammenheng. Det viktige er å se på treskjæringen som "brukskunst". Den skal brukes til noe, og med bruk menes her at den skal fungere godt, og da rent praktisk så vel, som at den skal fungere som et kommunikasjonsverktøy mellom skaperen og publikummet, som enten skal se den, eller ta den i bruk.

I det ene øyeblikket kan det handle om å tilpasse seg en stil, i det andre å gjengi noe så naturtro som mulig. osv.

Det meste av treskjæring handler om å skape en illusjon av at gjenstanden man former i tre er noe annet enn den er, eller forestiller noe annet enn den er, men ofte gjøres det ikke fullt og helt, man lar det være tydelig at dette er en forestilling gjort i nettopp treverk.  Om man skjærer et løvehode i enden av et knivskaft, er det åpenbart at man ikke vil prøve å lure betrakteren til å tro at det faktisk vokser et løvehode ut av et skaft. Eller om man bekroner et skap med en frodig akantuskoll, så er det ingen som vil tro at det er ekte planteslynger som ligger oppå skapet, uansett hvor naturalistisk man maler den etterpå.  Så med det i minnet kan man tillate seg å gjøre de nødvendige forenklinger, og praktiske tilpasninger som trengs, samtidig som man kan unne seg å stilisere sin framstilling til vakre og flotte former. Og dette er det stil handler om. Det finnes selvsagt treskjæring som tar mål av seg til å gjengi absolutt naturtro sitt forbilde, men det blir en annen sak. Det som knivskaftet med løvehodet og skapkollen har til felles, er at de er illusjoner. For å skape disse illusjonene overbevisende, fins det en rekke triks og knep, og uansett hvor godt vi alle vet at dette ikke er ekte, så vil enhver liten detalj som spolerer illusjonen, oppfattes som sjenerende.

Treskjæring gjøres i stor del for øyet. Det skal betraktes. Det kan selvsagt også lages for å tas på og føles, men selv da kommer man ikke utenom det visuelle. Og grovt sett handler det om å forskjønne gjenstander. Ting som kan være riktig så fine i seg selv, skal gjøres enda flottere. Noen ganger skjæres ting ut av rent praktiske årsaker, som tekster med et eller annet budskap som skal formidles, eller magiske budskap ment for utenforliggende makter, eller hele historier kan fortelles slik det for eksempel gjøres i kirkekunst.  Men om det er snakk om en ren utsmykking på en gjenstand eller et rituelt budskap, så vil det gjennom kvaliteten, og omfanget på arbeidet, bli gitt et indirekte budskap om eieren av gjenstanden og om han som har gjort den. Treskjæring forteller om status.  Man kan si det litt forenklet slik: Om man trenger noe å sitte på går man til snekkeren og får laget en stol, men om man ønsker å si noe med denne stolen til omverdenen, går man til treskjæreren. Derfor, og av mange andre grunner, er det viktig for treskjæreren å være bevisst på hva man skjærer. Man må forstå de budskap som sendes. Skjønnhetsidealet er så og si ufravikelig uansett hva man skjærer i tre. Gjenstanden eller verket man skaper skal nødvendigvis bli skjønnere enn det allerede er.  Unntak finnes, men intendert forstyggende treskjæring er sjelden.  At gjenstander ender opp styggere enn de var, på grunn av dårlig treskjæring derimot, finnes masse eksempler på.

Betraktningsavstand

Enhver treskjæring har en ideel betraktningsavstand. Den skal muligens ses på lang avstand og være et blikkfang, som en inngangsportal på en kirke, eller kanskje den skal holdes i hånda, føles på, finstuderes på nært hold, snus og vendes på, eller noe midt imellom, noe man omgås, som et møbel for eksempel. Treskjæreren må være bevisst denne intenderte betraktningsavstand når gjenstanden skal lages, og må bruke de effekter som er hensiktsmessige for å oppnå det ønskede resultat. Den svære portal trenger store former og linjer som bærer langt i terrenget, men kan gjerne forsynes med finurlige detaljer som trer fram for betrakteren etterhvert som han nærmer seg og nærmest holdes fast med blikket og blir dratt innover mot portalen, stadig oppdagende nye spennende elementer. Men om den ikke har de store enkle dominerende linjene og formene kan den være så detaljrik den vil, den vil aldri trekke tilskueren mot seg.

Betraktningspunkt.

Ofte er treskjæring ment å oppfattes fra et sted eller en vinkel, og da fortrinnsvis rett forfra, men det kan også variere, noen ganger nedenifra for eksempel. Den illusjonen som er skapt i treskjæringen fungerer altså best, eller muligens bare, om betrakteren ser den fra den rette vinkel. Om han eller hun flytter på seg, vil illusjonen briste. Det som ser ut som en frodig planteranke forfra kan fort bli en flat planke. En menneskefigur plassert høyt opp på en vegg kan fordreies proporsjonalt for å gi et bedre inntrykk sett nedenfra.

Maksimalisme/virtuositet

Å blende tilskueren med masse komplekse intrikate mønster kan være en fantastisk effekt, og ganske nærliggende innen treskjæring. Det finnes en rekke ulike teknikker som kan anvendes for å overøse en gjenstand med detaljer. Finurlige karveskurdsnitt med alle sine vinkler som fanger lyset på utallige måter og skaper liv i en overflate. Flettverk av kropper, bånd eller plantedeler som bukter seg under og over hverandre, og skaper bevegelse, store dybdeforskjeller og gjennomhullinger som løser gjenstanden opp og frambringer nye rom i rommet.  De kan alle skape en hakasleppeffekt ved første øyekast, og de har dermed fanget tilskuerens oppmerksomhet, men klarer de å holde på den? Om tanken som går gjennom hodet på tilskuerne er "oi! Dette må ha tatt lang tid", så er man ikke helt i mål ennå. Det første øyekasts imponering av sitt publikum må følges opp av at interessen holdes, og du må da gi dem mer, noe nytt de kan oppdage som begeistrer. De må få lyst til å undersøke mer, prøve å skjønne hva som foregår, lete og finne systemene, rytmene og motivene, og hva nå som er skjult i blendverket. Jo lenger oppmerksomheten fanges desto mer vellykket er verket. Det er dette som er å komponere.

 

Bevissthet

Om skaperens bevissthet kan leses ut av gjenstanden eller verket, er det i høy grad et kvalitetstegn. Om man kan se og begripe hvorfor treskjæringen er gjort på den og den måten, hvilke valg som har vært tatt underveis i prosessen, hvordan kunstneren bak har brukt de hensiktsmessige virkemidlene på en god måte gir det treskjæringa en ekstra dimensjon. Ikke så mye fordi det er viktig at tilskueren forstår alt, men for om treskjæreren ikke gjør det, og ikke har en dyp bevissthet og tilstedeværelse i verket, så syns det så tydelig, og kan spolere hele opplevelsen. Det vil ikke si at de ganger noe spennende og nærmest magisk bare skjer underveis i arbeidet, er verdiløse, for det er definitivt åpent for at de utroligste ting kan skje i spillerommet mellom kunstneren og verktøyet på den ene side, og materialet på den annen, men treskjæringen trenger minst to parter. En som skaper, og en som betrakter. De to skal - om kommunikasjonen skal være god, -ha en like stor respekt for hverandre i sitt møte, så får utfallet av møtet, avgjøre om dette skal vedvare. Om hensikten ved ens treskjæring er at den skal nytes av andre når den er ferdig, må treskjæreren være seg sitt publikum bevisst, og gjøre de grep som gir den annen part en sjanse til å delta i denne kommunikasjonen, en sjanse til å følge formene, med øyet, forstå systemene i flettingene eller i ornamentenes oppbygning osv.

 

Treskjæring på oppdrag.

Å lage akkurat det du selv har lyst til og føler for å lage, skiller seg klart fra det å skjære ting på oppdrag fra andre. I det øyeblikk du skal utføre noe for en annen, stilles det helt andre krav.  Det er ikke det du selv føler og tenker som er det viktige, det er kundens ønsker som er avgjørende. Det kan hende oppdragsgiveren ønsker noe gjort i din stil, slik du pleier å gjøre det, eller mener best at det burde gjøres, og du kan da ha ganske stor frihet, men selv da er det viktig å gjøre det en kan for å forstå kundens egentlige ønske. Det er ikke alltid så enkelt å formidle hva man ønsker, og treskjæreren og kunden har helt vidt forskjellige utgangspunkter. Kunden har kanskje en litt vag ide, om noe, noe vedkommende en gang så, og som gav en spesiell følelse, og som hun eller han vil få gjenskapt, og treskjæreren prøver å tolke dette etter beste evne. Derfor er ofte dialogen mellom de to, i forkant av selve utførelsen, den viktigste delen av det skapende arbeidet, det er der selve arbeidet gjøres. Etterpå er det bare snakk om å spa vekk all flisen og trematerialet som ligger utenpå denne ideen og tanken. 

Andre ganger er oppdragene mer spesifikke, og man skal lage noe som begge er helt innforståtte med hvordan skal se ut, og skal være framstilt. Selv formen på emnene, prosessen som gjennomføres, de absolutt spesifikke mål etc, kan være klarlagt på forhånd. Det er da man er en virkelig håndverker, og det er kanskje det som skiller håndverkeren fra kunstneren, hvis man absolutt ønsker å operere med slike skiller og begreper. Når du bestiller noe fra håndverkeren, vet du nøyaktig hva du skal få, men fra kunstneren er det opp til ham eller henne å tolke oppgaven. Om man elsker å drive med treskjæring, så er det prosessen man er glad i, det er mens tingen blir til, at det er tilfredsstillende, og da er ikke den ene eller den andre formen for oppdrag noe bedre enn den andre. Om du selv setter standaren for verket, eller kunden gjør det, blir det raskt din egenfølte standard, og det er den som skal oppnås uansett. Gjennom å skjære i tre som en levevei, vil man møte rammer som legges for det arbeidet du skal utføre, og i stedet for å oppleve det som plagsomme begrensninger er det viktig å omfavne dem som spennende utfordringer, og gjøre sitt ytterste for å fylle rammene til bristepunktet. Da vil arbeidet føles meningsfullt. Korte tidsfrister og stramme budsjetter er blant de vanligste rammene rundt et prosjekt. Alle elsker flott treskjæring, men svært få har råd til å få det utført. Men mange vil ha det, og ønsker at treskjæreren gjør sitt beste for å gi denne opplevelsen innenfor slike rammer. Derfor er det nødvendig for treskjæreren å være svært bevisst på å arbeide effektivt, og rasjonelt. Korte tidsfrister kan ta knekken på kroppen, om man ikke arbeider bevisst med økonomisering i arbeidet. Mest mulig effekt ved minst mulig innsats. Det høres kynisk ut, men er nærmest som en naturlov, slik alle vesener overlever og klarer seg, planter, fugler og andre dyr. Uten å gjøre treskjærerfaget til noe fryktelig mye mer spesielt enn andre håndverksfag, så er dette faget ganske utsatt, ettersom de prosessene som skal gjennomføres ofte er mer tidkrevende enn i andre fag, og det er nettopp disse prosessene som er essensielle i det ferdige produktet. Kunden vil at et menneske har stått og hogd noe ut av en svær trestokk, det er det som gjør treskjæring til treskjæring. Ellers kunne det kunden ønsket, være støpt, frest, eller malt eller på andre måter framstilt. Den seige prosessen er en så stor del av det ferdige produkt, og den skal føles når gjenstanden står der ferdig, og den er en besjeling av verket som må være der.

Kunden er den egentlige skaperen. Kunden og markedet er de egentlige formgivere og skapere av treskjæring. Det er deres ønsker og deres vilkår som er bestemmende for hvordan treskjæringen skal bli.

Da jeg tidligere pratet om at treskjæring var kommunikasjon mellom treskjæreren og betrakteren, så hvor blir da treskjæreren av om det er kunden som bestemmer? Historien og budskapet som skal legges fram gjennom en gjenstand, er oppdragsgivers historie, og det er den som oppfattes av betrakteren, men allikevel er det alltid rom for treskjærerens stemme i det hele.

 

Hvilke hinder ligger i veien for at vi skal forstå tidligere tiders treskjæring? Det kan være vanskelig å forstå sine egne begrensninger. Mange ting ved det livet vi lever nå, og de måter vi gjør ting på nå, kan være med på å forvanske vår forståelse av tidligere tiders kunst og håndverk. Allerede i sløydtimene på skolen kan man bli forledet til å tro at treverk kommer i firkantede planker, med rette vinkler, og når man lager ting med det som utgangspunkt, har man allerede lagt til rette for en rekke mentale sperrer som begrenser skaperprosessen og dermed også hvordan vi oppfatter ting som har blitt laget i en tid med et annet utgangspunkt.

 

Å vokse opp med Lego, byggeklosser og nedskjæringer i håndverksfagene i skolen, kan forlede oss til å tenke materialer som biter som skal skjøtes sammen for å bli noe, uten å forstå at hver enkelt bit har sine helt egne egenskaper, og at kjennskap til disse åpner opp for et helt univers av nye muligheter. Litt overfladisk kan man si at treverk har vært brukt i stor grad til å framstille gjenstander på grunn av sine unike egenskaper som styrke, holdbarhet, formbarhet og vekt. Det har selvsagt hendt at treverk har vært benyttet på grunn av tilgjengelighet framfor andre materialer som kunne egnet seg bedre til visse formål, men stort sett er treverket suverent på de fleste felt om det anvendes på riktig måte. De forskjellige tresorter byr på sine egenskaper, men selv innenfor samme tresort finnes en uendelighet av variasjoner med hensyn til egenskaper. Hvor treet har vokst, hvilken del av treet som benyttes, måten man tilbereder emnene på og så videre. Dette er et fagområde som er stort, og vi skal ikke gå inn på det her, men kunnskap om dette er viktig for treskjæreren. Ser vi på tidligere tiders husbygging, båtbygging og framstilling av kjøretøy, og de krav til slitasje de hver for seg er beregnet for å tåle, kan man se hvordan selv den minste del er møysommelig hentet fram fra treet og spesiallagd for sitt formål, og innehar helt optimale egenskaper.

Kjennskap og forståelse av materialer er felles for alle fagområdene som arbeider med trevirke, og tidvis er treskjæreren den som må tenke minst på slike ting, da mange av oppdragene ikke krever mer av materialene enn at de bærer sin egen vekt i et stabilt og oversiktlig inneklima. Speilrammer, skulpturer, og dekorasjoner er eksempler på slike treskjærerarbeid. Men da kan andre egenskaper ved trevirket være av betydning. Formbarhet, farge, tegninger i veden, utseende, eller det taktile.  Eika har et tungt maskulint utseende, den grove trestrukturen, den glassaktige harde overflaten, gir et inntrykk av soliditet og varighet, og er ofte brukt nettopp på grunn av de egenskapene. Noen ganger er det bevisst, andre ganger gir det det inntrykket selv om det nødvendigvis ikke var hensikten. Linda er myk og porøs og gir nærmest det motsatte inntrykk av eika. Den er varm å ta på og lett i hånden, slik kan de ulike tresorters egenskaper brukes for å understreke aspekter ved verket som skapes. Få ting oppleves så edelt og eksklusivt som en utskåret figur i elfenben liggende i hånda. Det er en glød og en mykhet i det harde materialet som ikke kan erstattes av noe annet. Alle tresorter er skjærbare, noen adskillig bedre enn andre, og derfor mest brukt, men det er ofte de andre egenskapene som styrke, motstandsdyktighet mot biologisk eller kjemisk nedbrytning, evne til å tåle vekslende fuktighetsgrad, mangel på smak og lukt, eller også det stikk motsatte, osv, som til slutt blir avgjørende for valget av tresort til de ulike treskjæringsprodukter. Så hvor enn pragmatisk valget av tresort er, så vil det også påvirke hvordan treskjæringen oppleves, og i tillegg til dette kommer også valget av overflatebehandling.  Om hensikten med treskjæringen er at den skal forbli ubehandlet med sin treoverflate, og ikke males eller forgylles eller på andre måter se ut som noe annet enn tre, så vil man paradoksalt nok som regel velge en tresort som ser minst mulig ut som tre, med minst mulig tegninger og strukturer i treet. Dette er fordi tegningene i treet vil visuelt arbeide imot den formen du framstiller og gjøre den vanskeligere å oppfatte. En dreid baluster kan nyte godt av at årringene følger kurvene selvsagt, men stort sett er tydelige årringer av det onde i forbindelse med framstilling av former.

Formatet. Treskjæring finnes i alle størrelser, men er som regel bundet opp mot den mulige størrelse i materialet. Men trær kan være ganske store, og treverk kan lamineres eller settes sammen på mange måter. Går man nedover i størrelse, er det mest hensiktsmessig å bruke tette homogene treemner, som muliggjør små delikate detaljer.  Småting gjort i tre trenger også ofte og være mer solide enn større ting. Ørsmå hengsler i et skrinlokk, små ekstremiteter som neser, ører og fingre er det best om utføres i tett hardt treverk.

 

Alt dette er tanker som må være langt framme i treskjærerens bevissthet hele tiden.  Og dette er selvsagt bare en liten smakebit. Denne oppramsingen kunne vart i det uendelige, men det for holde for denne gang og i dette mediet. Folk leser ikke lengre lange blogginnlegg.