Boni Wiik

kilder.

Publisert: 6. nov. 2019

Om å stole på kilder....(?)

 

Muntlige beretninger, eller skriftlige for den saks skyld, kan være vanskelige å sette lit til alltid. Det er fort gjort at ting blir litt mer utbrodert enn de egentlig var, når noe fortelles, og gjerne gjenfortelles. Slik er det også med billedlige nedtegninger, man har aldri noen garanti for at vedkommende som tegnet ned noe han eller hun så, faktisk forstod hva de så eller om de kanskje ikke engang prøvde å tegne det ned så korrekt som mulig. Ofte er det slettes ikke tilfelle at hensikten var å gjengi noe så riktig som mulig, og når folk utøver sin kunst, eller sitt håndverk, så er det jo aldri noe poeng at det de framstiller skal være presist og sannferdig, som om det skulle brukes som beviser i en rettsak. Men allikevel viser det seg ofte at slike billedlige nedtegninger av ulike slag kan være til stor hjelp, og i mange tilfeller er de spekket med adskillig mer informasjon enn kanskje kunstneren selv visste…

 

I århundrer har mennesker på Gotland kunnet beundre de flotte billedsteinene som blant annet ofte viser framstillinger av skip, og en del av disse skipene har stevner som går opp i spiralformer. Man har jo ikke visst om denne lille detaljen var en kunstnerisk måte å avslutte stevnene på på avbildningen, eller om stevnene faktisk så slik ut på båtene de forestilte, i hvert fall ikke inntil noen gravde opp et nedgravd skip i Vestfold som hadde nettopp slike stevner i form av en sammenrullet orm; Osebergskipet. Javisst, slik var altså stevnene utformet av og til. Billedframstillingene var nokså sannferdige. (Det finnes selvsagt også andre avbildninger av slike stevner fra den aktuelle epoken, men dette var mest for eksempelets skyld)

 

 

Billedstein fra Ardre på Gotland. Den såkalte "Volundsteinen".

 

 

 

 

 

Osebergskipet ble funnet i 1904.

En annen gang graver arkeologer opp en middelalderøks i Gamlebyen i Oslo, med en ikke helt uvanlig, men ihvertfall temmelig distinkt fasong, og den selvsamme øksefasongen finnes avbildet, risset inn med kniv, en gang i middelalderen, på en veggplanke i Kaupanger stavkirke i Sogn. Og slik kan man fortsette, det finnes utallige eksempler på forbløffende gode illustrasjoner på historiske fenomener, som i utgangspunktet kan se ut som unnseelige strekttegninger, eller kunstneriske fabuleringer.

 

 

Norsk middelalderøks. Her representert ved en kopi smidd av Anders Helseth...

 

Øksehode risset inn i en vegg i Kaupanger stavkirke.

Et veldig spennende fragment som det er risset inn masse på, og som forteller historier, sågar temmelig sannferdige også, er den lille runepinnen fra Bryggen i Bergen med skipsinnrissingene. Den beretter om skipsbygging, og om utsmykkinger, om krigsstrategi og om kunsterens forbløffende observasjonsevne, og kunstneriske ferdigheter. Trestykket i seg selv er virkelig bare en liten «fillebit», et stykke opptenningsved, eller en avhogd flis, men den dugde åpenbart da noen skulle slå i hjel litt tid, eller av andre grunner ville avbilde det man regner med er Håkon Håkonssons leidang med 48 skip på rekke og rad, med en, akk så detaljert, gjengivelse at man bare kan gni seg i hendene i henrykkelse. Her er vindfløyer, og dragehoder i stevnene, her er bordgangsforløp og stevnkonstruksjoner, og en nydelig perspektivisk framstilling fra lenge før man egentlig hadde begynt å sysle med slike virkemidler. På baksiden sees et skip som muligens nok er litt mer fantasifullt, skjønt hvem vet, og for å toppe det hele har kunstneren risset inn med runer «Her farer den havdjerve». Vi vet fra atskillige skriftlige kilder at dette var måten vindfløyene var brukt, og dette kan vi også finne igjen på lysestakene som er formet som skip, som det blant annet finnes en av fra Urnes stavkirke, og de bevarte fløyene fra Tingelstad, Källune, Søderala og Heggen er så like avbildningene på runepinnen, at det neste som er nærliggende å spørre seg er, Hva da med dragehodene? Er de like sannferdig gjengitt? Dette er verd å undersøke nærmere……..Tanken er ikke å leke Erasmus Montanus og trekke slutninger fra det ene eksempelet til det andre, men å bruke det  tilfang av kilder som finnes, og se om det til sammen kan gjøre oss litt klokere…. 

 

Runepinnen fra Bryggen i Bergen.

Vindfløyen fra Heggen....

 

Lysestaken fra Urnes.

Kirkebenken fra Heddal stavkirke er et annet slikt sannhetsvitne fra en fjern tid og en fjern kultur. Dens så inderlige røffhet og likeframme umiddelbarhet i design og utførelse, vitner om en tilblivelse og framstilling, rotfestet i de lokale skikker og den stedbundne kultur, der og da. I utsmykkingene på benken møter man fabelaktige vesener, som svære tredimensjonale løver og veldige planteranker, Gunnar i ormegården som spiller harpe med tærne i et fortvilet forsøk på å roe ormene, og det er to distinkte menneskehoder skåret ut ved hvert armlene, på framstolpene, som er litt mer usikkert hva forestiller. Den ene bærer krone og den andre en såkalt «Jernhatt», dvs. den typiske militære hjelm i Norge på 1200-tallet. Hvem nå enn disse menneskefigurene er, så har i hvert fall treskjæreren gjort et poeng ut av at denne hjelmen er lett gjenkjennelig. Dette ser vi også i alt fra illuminerte håndskrifter til sjakkbrikker, at militær utrustning eller bekledning på geistlige og adelige, bønder eller andre, er veldig ofte tydelig gjengitt.  Her er løver man må legge godviljen til for å se at er løver, her er Gunnar en særdeles enkel og primitiv menneskeframstilling, men hjelmen på det ene hjørnestolpehodet er skikkelig på plass. En jernhatt er noe treskjæreren med stor sannsynlighet selv har sett, men en virkelig krone har han nok neppe sett. Dette forteller oss noe om hvordan historier fortelles, om hvordan i det ene tilfellet det er den den historiefortellende framstillingen av Gunnar som er viktig. (Han sees i den gjenkjennelige situasjonen som alle kjenner og forstår, og dermed trengs ikke mer forklaring i form av detaljer) Mens mannshodet med en hjelm har ikke på samme måte konteksten rundt seg til å forklare, og historien eller budskapet fortelles på en annen måte.     

 

 

 

 

Sjakkbrikke med jernhatt fra Sverige. Er inspirasjonen til hjørnestolpehodene på kirkebenken fra Heddal, hentet fra et sjakkspill?

Noe annet en kan bite seg merke i er kanskje at menneskeskapte fenomener som skal gjengis, oftere er lettere å avbilde enn naturskapte? En hjelm er lettere å lage et bilde av enn en løve, og noe man faktisk har sett i virkeligheten,  selvsagt er enklere å tegne eller forme, enn noe man bare vet om i fantasien.

 

 

 

 

 

 

 

Utforsk bloggen