Boni Wiik

 Bedre blir det ikke. Bunad, stabbur og treskjæring....

Innledning

Publisert: 11. sep. 2019

Et forsøk på å forklare stipendieprosjektet...

Å være treskjærer idag, og å ha dette som levevei, er kanskje ikke slik alle tror det er, for dette faget lever på en litt annen måte nå, enn det gjorde før. Ihvertfall i ny og ne gjennom historien, har treskjæring vært et viktig kunstnerisk uttrykk, kanskje det viktigste en hadde i visse kulturelle sammenhenger, og det er liten tvil om at det største og betydeligste bidraget Norge har kommet med til kunsthistorien, er treskjærerkunsten fra vikingtid og middelalder. Disse kunstverkene står som stolte bautaer og forteller oss om et kulturelt landskap der enkle midler og nærhet til naturen var forutsetningene, men som på ingen måte la noen begrensninger på den kunstneriske skaperkraften. Men slik er det ikke idag. Treskjæring er ikke "in", det er ikke det foretrukne medium hverken for å vise fram sin status, eller for å bringe fram et budskap til publikum. De gangene treskjæringsferdigheter  trengs idag, er gjerne de gangene man skal trekke fram noe fra historien, rekonstruere noe som har gått tapt, eller reparere noe gammelt som har en betydning for folk og for samfunnet vårt, eller når det skal lages filmkulisser. Til tross for at de fleste ikke har mye fokus på treskjæring, så ligger den historiske treskjæringskunsten  nokså langt framme i folks bevissthet. Når man får besøk av slektninger fra Amerika, så er det dèt vi vil vise fram, Dèt- stabbur, og bunader...

Det at den historiske treskjæringa i Norge, gir oss litt frys på ryggen og kiler nasjonalfølelsene våre, er kanskje grunnen til at faget fortsatt lever den dag idag, til tross for at det tilhører forgagne tider og vel så det.

Så det at treskjæreren står dag ut og dag inn, og lager en eller annen dings  eller mønster han er ekspert på, og så kommer folk og kjøper denne dingsen, det er ikke tilfelle. Det skyldes ikke bare dette at treskjæring ikke er "in" , men kanskje mer dette at slik er ikke vårt samfunn lengre. Treskjæring er tidkrevende, ihvertfall om det skal bli fint, og er det ikke fint er jo hele poenget borte, og så må jo treskjæreren  ha betalt for den tiden det tar, slik vi alle i samfunnet må, og da blir treskjæring fryktelig kostbart, og ingen kjøper eller bestiller det. Vi vet alle hva det koster når bilen står noen timer på verksted, tenk da hva en tallerkenhylle eller et skap koster, når det kanskje tar to uker å lage....

 

 

Så i mitt arbeide som  treskjærer er det den beste mulige forståelse av fortidens treskjæringskunst, som er den aller viktigste kunnskapen, og den jeg behøver for å kunne drive som treskjærer, og som jeg aldri kan få nok av. Og det er det å kunne ta seg tid til å se litt ekstra nøye på en portal her, eller et verktøy der, prøve ut en teknikk et par ganger til før man er fornøyd, og så videre og så videre, som er det jeg skal gjøre i stipendperioden. Som treskjærer i den kommersielle verden, har man aldri tid til slikt. Alle budsjetter er lagt på forhånd, man taper penger hver gang man klør seg i hue, det er aldri rom for å undersøke litt ekstra, men det rommet har jeg nå, i denne stipendperioden, og det er helt fantastisk!!!

 

Jeg har vært priviligert opp gjennom åra, og fått jobbe med mange spennende prosjekter, og i dette arbeidet har jeg noen ganger åpnet dører inn til noe som jeg bare så vidt rakk å titte på, før jeg måtte haste videre, og nå ønsker jeg å gå tilbake gjennom disse dørene og se litt ordentlig på hva det var for noe der....

 

Jeg føler at jeg har faglige forutsetninger for å få mye ut av slikt arbeid nå, og jeg håper at det arbeidet jeg skal gjøre kommer til å være verdifullt også for andre.

Det er ikke alltid så lett å forklare konkret hvordan jeg skal arbeide, for veien er nødt til å bli til mens jeg går den. Jeg skal oppsøke et utvalg fragmenter og gjenstander fra treskjærerhistorien, og undersøke dem for å forstå mer av bakgrunnen og forutsetningene for disse fragmentene og gjenstandene. Hvordan tenkte de som laget dem, hvordan arbeidet de, og hvorfor gjorde de dette arbeidet slik? Men ettersom jeg ennå ikke vet hva disse gjenstandene  vil komme til å fortelle meg, så vet jeg heller ikke helt hvordan jeg går videre med den kunnskapen og bruker den.

 

Men det jeg vet nå på forhånd er at jeg skal gå diverse eldre verktøy etter i sømmene, studere gamle illustrasjoner, verktøyspor etc,  og forsøke å få rekonstruert et par sett med verktøy som jeg skal bruke i mine eksperimentelle forsøk.

 

Til tross for at jeg går rundt og kjekker meg med tittelen proff treskjærer, så er det egentlig ganske lite jeg vet og kan, om feks treskjæring fra middelalderen, for avstanden mellom meg og vedkommende som lagde et verk dengang er enorm, i tid, og ikke minst kulturelt. Og i uttrykket "kulturelt" putter jeg alle de ulike forutsetningene han og jeg har og hadde.

Middelaldertreskjæreren i innlandet i Norge, hadde kanskje tre  eller fire verktøy, -jeg har så mange jeg vil, -han hadde ikke slipestein men bare bryne, hvilken forskjell gjør ikke bare det, med hensyn til utforming av verktøy og verktøyets egg? Han snekret og skar for eksempel en stol, selv om han med stor sannsynlighet aldri hadde sittet på en stol selv. (Stoler var ikke vanlig i Norge i middelalderen, det var krakker eller benker folk brukte), og han utsmykket den med fortellinger som betydde noe for ham og de som skulle se den, men som sier meg så og si ingenting. Han var også med stor sannsynlighet ikke en proff treskjærer!

Det er denne avstanden jeg håper jeg skal klare å minimere gjennom arbeidet i stipendperioden.

 

Mesteparten av det vi har bevart av treskjæring fra opp gjennom hele historien, er ikke laget av proffe treskjærere, og det er viktig for meg å huske.  Det er gjort av mennesker som nok måtte livnære seg på mange forskjellige måter, og som ikke hadde noen formell utdannelse innen faget. Likevel ser vi ofte at de har arbeidet temmelig stilsikkert innen de forskjellige rådende stilepoker. Så hva slags læring har de benyttet seg av?

 

Treskjæring som fag skiller seg litt ut fra endel andre av håndverksfagene ved at det ikke kun er gjenstander som skal produseres og som skal være optimale eller ihvertfall veldig gode i forhold til det de praktisk skal brukes til, men de skal også være vakre og, eller formidle et budskap. 

Det er på en måte helt meningsløst å lage stygg treskjæring, treskjæring gjøres for å forskjønne noe.  Det fins veldig få eksempler på intensjonell stygg skjæring,- utilsiktet stygg skjæring  derimot fins det mye av...

Budskap som formidles og historier som skal fortelles kan man for enkelhets skyld kalle "åndsverk". Det er altså en tilleggsdimensjon til det rent praktiske og funksjonelle. I dette åndsverk kan det også handle om magi eller andre former for mer skjult formidling....Og her  er jeg og alle andre som arbeider med rekonstruksjonsarbeid, i et nokså ukjent landskap.

 

Stående ovenfor et fragment av et kunstverk fra tidligere tider, der sammenhengen har gått tapt, og gjerne også fysiske deler av objektet, kan altså svaret og løsningene på hvordan dette kan ha sett ut opprinnelig, finnes i emnets beskaffenhet, verktøyets utforming og teknikkene som har vært brukt, eller i det budskap som var meningen å formidle til tilskueren, eller så kan svarene ligge i andre paralelle eller lignende verk, gamle illustrasjoner, politiske forhold i samtiden etc etc.

Og derfor er det et så stort og bredt bilde av omstendighetene rundt objektet  som mulig, jeg ønsker å danne.

 

Det sies om runeskriften at dens distinkte utforming med vertikale grunnstreker og tverrstreker ca 45 grader i forhold til grunnstrekene, skyldes at den er designet for å risses inn i trebiter med langsgående fiberretning. Så for at strekene skal bli synlige, og ikke forsvinne mellom fibrene, så må alle strekene enten krysse veden tvert, eller på skrå. Det er rimelig nok det. Men oftest møter vi kanskje runene hugget  på steinmonumenter, og da vil jo dette med fiberretning ikke ha noe å si, men det er allikevel slik de ser ut. Så om man kun visste om runer hugget i stein ville man kanskje ikke forstått årsaken til deres utforming. På samme måten, tror jeg svarene på endel av de spørsmålene jeg lurer på kanskje ligger andre steder enn man først skulle tro.

 

Et litt filosofisk spørsmål en kan spørre seg er jo; hvilken verdi har det å rekonstruere slike kunstverk? Det ville nok oppleves som temmelig verdiløst å for eksempel rekonstruere et ødelagt verk av Picasso eller Van Gogh, da verdien i disse karenes verk, i stor grad ligger i at det nettopp er deres hånds-og -åndsverk . En tolkning eller kopi ville jo oppfattes som en annens tolkning og som sagt være uinteressant i de fleste sammenhenger.

Så et mulig svar på hvorfor vi godtar en rekonstruksjon av f.eks en helgenfigur fra middelalderen, er at disse verkene har andre verdier for oss enn for eksempel Van Goghs malerier. De er i større grad "Tidsvitner" fra en svunnen tid og fungerer mer som det, enn som kunstverk i den moderne forstand. Teknikkene de er framstilt med er interessant for oss og historien de representerer, og til en viss grad forteller, er det vi verdsetter. Derfor føler jeg et stort ansvar når jeg blir tildelt slike oppgaver.  Min drøm er også at utdanningssystemet  snart skal forstå at dette er viktig, ja kanskje helt essensiell kunnskap for treskjærerfagets videre eksistens, og i årene framover ikke  fortsette, slik de nå har gjort i en generasjon eller så, å utdanne folk til arbeidsledighet.