Leonardo Michelin-Salomon

Tålmodighet og arbeid

Publisert: 27. mai 2019

En mening med det hele

I forrige uke hadde jeg besøk av en ungdomsskoleelev som skulle ha arbeidsuke på mitt verksted. Det var en hyggelig, utfordrende og lærerik oppgave. Jeg måtte finne på ting han kunne gjøre for å dra nytte av de få dagene og samtidig hadde jeg et ønske om å nå ham på et dypere plan slik at hans interesse og motivasjon ble styrket og han fikk mestringsfølelse.

Heldigvis fikk jeg en gammel gitar fra begynnelsen av 1900-tallet inn til restaurering. Den trengte omfattende pleie og min unge lærling hjalp meg med å gjøre gitaren klar, fjerne gamle bånd, fjerne strenger og stemmeskruer, samle løse deler og den slags ting.

Senere fikk jeg hjelp med å forberede materialer til de kommende gitarer. Han var med og hjalp meg mens jeg skar opp og klargjorde bjørk til en del sett med sarg og bunn.

Oppgavene gikk fort og jeg tenkte det kunne være greit for en som vil lære om gitarbygging å faktisk få litt erfaring og en liten introduksjon i hva dette innebærer rent praktisk. Jeg foreslo at han skulle lage noen stoler til klassisk gitar, først i furu, så i lønn. Med stolen lærer man å beherske mange forskjellige verktøy og teknikker: høvel, vinkel, stemjern, filer, skyvelær og siklinger. Man lærer også at ting krever arbeid og tålmodighet og at man ikke kan være slurvete.

Og tiden gikk til det og jeg så fremgang.

Det ble så tydelig i løpet av noen dager hvor viktig det er å komme i kontakt med treverket ved hjelp av håndverktøy og ikke (slipe)maskiner og hvor mye meningsfull informasjon som ligger i en slik tilnærming, altså kunnskap og mestringsglede som man ellers ikke hadde fått! Dette er ting jeg vet, men det er noe annet å følge opp noen andre i oppdagelsesprosessen. Hvordan kan man virkelig bli instrumentmaker og ikke beherske de enkelte redskapene?

Det går ikke an. Og jeg sier ikke det for å være snobbete eller dogmatisk, for å gjøre faget mystisk og utilgjengelig. Men det går rett og slett ikke an!

Tålmodighet

Det jeg også opplever midt i dette er at det er vanskelig å definere noen grenser. Hvor mye tålmodighet skal man ha og forvente av andre i umiddelbarhetens tid? Når skal man gripe inn og hjelpe til for å stimulere fremgang og når skal man ta seg tid til å stille krav og ikke gjøre eleven en bjørnetjeneste?

Min stipendiatkollega Alf Helland skriver i sitt siste blogginnlegg om en gammel lærer, så oppgitt over en elev som ikke klarte å file plant at han kastet elevens arbeid ut av vinduet. Er dette for drøyt? Det er det kanskje, men har vi gått over på den andre siden at vi krever og forventer for lite av de nye generasjoner?

For en del år siden bisto jeg min lærer på gitarmakerlinja i Montevideo på frivillig basis. Lærerne der måtte jobbe konstant med å holde elevene motiverte. Ble det for mange krav sluttet elevene, og hvis for mange sluttet ble studiet nedlagt. Det er et utbredt fenomen, man bruker minst like mye tid på å fange oppmerksomheten som på å undervise. Men å lære opp andre krever også mye tålmodighet. Hvordan kommer min rolle som veileder overens med mine egne tålmodighetsproblemer?

Arbeid

I en nylig NRK-artikkel om IQ-forskning snakker Professor emeritus Jon Martin Sundet fra UiO om at kulturelle forhold er mye mer avgjørende for IQ-forskjeller enn biologiske mekanismer. Han forklarer at IQ-en i Norge stagnerer, mens den er på vei opp i utviklingsland, og mener det er interessant at nedgangen i gjennomsnittlig IQ skjer samtidig som det har skjedd en revolusjon innen bruk av PC, mobiltelefoner og annen teknologi.

I fjor var vi på et seminar hvor det ble snakket blant annet om forskning som viser hvor stor aktivitet det er i hjernen når man utfører så enkle operasjoner som å hamre inn en spiker. Områder i hjernen som har med for eksempel språk å gjøre lyser opp som et juletre. Vi fikk høre hvor mye håndverk og musikk -altså praktiske og manuelle ferdigheter- har å si for utviklingen av forbindelser i hjernen.

Men samtidig blir praktisk og manuelt arbeid nedprioritert på skolene og i samfunnet fordi det ikke finnes en direkte og kortsiktig korrelasjon mellom det og økonomisk lønnsomhet: hvorfor skal man lære å lage ting som man kan kjøpe ferdig eller få en maskin til å lage? Den nye kreativiteten handler heller om å programmere apper og megle aksjer, det er der "verdiene" er. Tomrommet blir tildekket med "bullshit-jobber" og i fritiden søker vi ly i håndarbeid, surdeig og kjøkkenhager i et forsøk på å finne tilbake til en enklere tid, en balanse, en mening med det hele… 

Hva vil vi med håndverket vårt, spør Alf Helland. Det er kanskje vanskelig å finne svaret, men vi kan huske at det er mange direkte og indirekte goder vi får med oss med håndverket, ved å skape noe fysisk og ved få litt skitt under neglene.

Jeg blir da glad og håpefull når en ungdom viser interesse for håndverk og velger å gjøre sin arbeidspraksis hos en gammel gitarmaker.