Leonardo Michelin-Salomon

Sammenføyninger

Publisert: 3. feb. 2019

Både store og små

Hva er den ultimate gitarbyggerbenken? Spørsmålet har like mange svar som det finnes gitarbyggere. Det kommer an på måten man jobber på, hva slags instrumenter man bygger, hvor mye plass man har og ikke minst størrelsen på lommeboka. Ofte er "benken" bare et bord.

En kollega og jeg tenkte det kunne vært interessant å bygge et par tradisjonelle høvelbenker i litt forskjellig stil for å se på mulighetene en konvensjonell snekkerbenk gir. Min plan er å bygge en 1800-talls fransk benk, en monolittisk sak, laget med tunge deler og tidskrevende sammenføyninger. Min kollega skal bygge en lettere nordeuropeisk variant som kan demonteres og som blir forholdsvis enklere å bygge.  Vi skal sammenlikne benkene, se på deres fordeler og ulemper og på måten vi kan utnytte dem på til gitarbygging.

Så jeg startet med den store lerkeplanken jeg hentet i fjor høst. Den eneste måten jeg greide å håndtere den alene var å dele den på langs og så lime den sammen igjen. Plata ble litt over 50cm bred, 150cm lang og 10,5cm tykk.

Kollegaen min startet med å lage beina til sin benk fra standard k-virke.

Min benk skal ha store og tunge bein, omtrent 12x10cm i profil og like høye som selve benken, 90cm.

Understellet er satt sammen med store hull- og tappsammenføyninger hvor mye materiale må fjernes. Det er andre dimensjoner enn jeg er vant med og det krever litt mentalt omstilling og en helt annen arbeidsmetode.

Hvert bein går gjennom benkeplata med en rett og en svalehaleformet tapp. Her må jeg ut med klubbe og hørselvern. Det rette hullet er dypt og det er mye jobb å skjære det ut. Grunnhøvelen gjør derimot jobben med svalehalehullet veldig lett og presist.

Sammenføyningen blir synlig ovenfra og fra siden, og beina står helt inntil kanten til benkeplata.

Jeg begynner å bli ganske varm i trøya nå, og arbeidet med neste hull går nokså lett for seg. Two down, two to go, som de sier.

Snart skal jeg besøke min gode stipendiatkollega, børsemakeren Alf Helland, for å få skikkelig opplæring i bruk av  metalldreiebenken. I første omgang er jeg interessert i å reprodusere justeringsmekanismen som Johann Stauffer utviklet for å endre halsvinkelen til sine gitarer på 1800-tallet.

Stauffer introduserte en del nye elementer og ideer med gitarene sine på den tiden, og jeg har tenkt å studere dem nærmere på et senere tidspunkt i stipendiatprosjektet mitt. Men nå skal jeg lage disse delene, og i den anledning tenkte jeg det var lurt å ha en modell av hæl- og blokkonstruksjonen som vi kan bruke til å teste mekanismen.

Hull og tapp blir det her også, på en måte, men i en hel annen skala og uten klubber og greier. Jeg merker at det går fort å gjøre dette sammenliknet med det jeg har drevet med de siste dagene. Håndbevegelsene er på en måte de samme, men pulsen er tilbake på hvilenivå :)