Leonardo Michelin-Salomon

En ny start

Publisert: 13. aug. 2019

Jeg har lagt bak meg noen fine ferieuker og er klar til å starte igjen. Eller, er jeg egentlig det?

Mandagen nærmer seg og jeg får en fornemmelse av å ikke være klar, å ikke vite hvor jeg skal begynne eller om jeg i det hele tatt skal få det til. Det er mye som skal gjøres og ikke alt med like god tid. Jeg skal til en messe i oktober og vil ha med meg en romantisk gitar. Ikke den jeg lagde før sommeren, den er det for mange begynnerfeil på. Min plan er egentlig å bygge fire slike gitarer, men den ene må i hvert fall være klar i løpet av september. Jeg har en uke nå til å sette i gang og to uker hvor jeg igjen blir borte fra verkstedet. Materialene er klare, men det er viktig at jeg jobber effektivt og gjør unna en del av arbeidet.

Før sommeren gjorde jeg i stand mye av det jeg trenger. Jeg limte sammen fire bunner og høvlet fire sett med sarg til ferdig tykkelse. Jeg limte sammen mange lokk som jeg kan velge fra og i tillegg skar jeg opp materiale til 4 sett med klosser. Jeg vet omtrent hvor mye tid det tar meg å bygge en gitar, men det kan jeg ikke regne med nå. Disse her er annerledes. Jeg er veldig spent på hvordan den kunnskapen jeg opparbeidet før sommeren vil hjelpe meg nå, hvor mye lettere og «av seg selv» arbeidet vil foregå…

Jeg valgte å starte mandagen med å gjøre unna noen private prosjekter, både for å komme i gang og for å ha tid til å klarne hodet. I samme ånd valgte jeg å bruke resten av dagen til å gjøre unna repetitivt og kjedelig arbeid som ikke krever så mye tilstedeværelse. Til de kommende gitarene må jeg nemlig ha forsterkningslister og bjelkematerialer, så jeg valgte noen restmaterialer, skar dem opp og dimensjonerte dem til senere bruk.

Og enda hadde jeg tid til overs.

Nå gjelder det, tenkte jeg, dette kan du ikke lenger skyve fra deg. Jeg måtte bare sette i gang, og i det jeg tok et par klosser og begynte å tilpasse dem formen, falt brikkene på plass. Jeg var i gang, den irrasjonelle lammelsen slapp taket og igjen var jeg meg selv på verkstedet.

For en glede. For en lettelse. Arbeidet har gått som ønsket, jeg har gjenvunnet roen og ser at de nye ting jeg så forsiktig måtte teste og oppdage forrige gang ikke lenger er mysterier. Jeg vet både hva jeg skal gjøre og hva jeg kan forvente.

Det er en modningsprosess som foregår nærmest ubevisst. Etter man har samlet praktisk erfaring har man noe konkret man kan bygge kunnskap på. Man har opplevd de små detaljene, det som klaffer og de små feilene som kanskje likevel fungerte, men som kunne vært gjort bedre eller unngått. Når man senere gjør den samme jobben igjen er denne kunnskapen der og selv om modningen ikke er fullkommen gjør den likevel en utrolig forskjell.

I dagene som kom bygde jeg rammen ferdig, høvlet bunnen til riktig tykkelse og limte midtstripa og bjelkene. Jeg fikk testet høvlebenken skikkelig og var veldig glad for å ha en solid arbeidsflate i passe høyde.

Jeg hadde klargjort og limt 7 forskjellige lokk fra forskjellige trær. Noen skal bli til de fire nye gitarene og noen skal være igjen som referanse. To av lokkene ble tatt fra en planke som kom fra Nord-Østerdalen, den ene med to deler skåret opp av samme bit og den andre med to ulike deler.

Å bruke plater som ikke passer med hverandre var vanligere før enn det er nå. Det er tegn til en høyere grad av pragmatisme fra byggerens side, men også til hvordan markedet -fremfor håndverkskunnskapen- bestemmer hva som er bra: dagens kunder forventer at lokk og bunn skal være visuelt symmetriske fordi de tror det er slik det skal være.

Jeg bøyer platene både på langs og på tvers av årringene for å teste for stivhet. Jeg finner en node i plata ved å holde den med tommelen og pekefingeren og banker forsiktig på for å få en idé av hvordan klangen i plata er: hvor kompleks, sterk, lys eller mørk den er og hvor fort eller langsomt den opphører. Begge lokk oppleves ganske like både strukturelt og lydmessig, den asymmetriske har noe mer tennar (grovere sommerved) på den ene siden. Tennar er også mindre akseptabelt og jeg velger dermed å fortsette med den for å se hvor mye det har å si.

Jeg vil ikke avslutte uka uten å lime rosetten. Jeg har nemlig gledet meg til å gjøre det igjen og vil prøve å gjøre det bedre og lettere.

Denne gangen skal jeg bruke materialer i riktig dimensjon, altså 1mm tykke finérstriper. De er såpass tykke at de må bøyes litt på forhånd. Igjen opplever jeg at de spretter ut på plass i det jeg legger dem i hullet og denne gangen forstår jeg også at det er best å plassere endene inn først og så presse resten på plass.

Forrige gang ble alle stripene bittelitt for korte og jeg vet de må være lengre denne gangen. Limingen i seg selv går problemfritt, jeg har lært. Jeg har endret teknikken og denne gangen påfører jeg limet til det som allerede er på plass og ikke til de løse finérstriper. De blir uansett bittelitt for korte denne gangen også, men jeg er superfornøyd med prosedyren og tenker at denne er den mest fornuftige måten å gjøre det på.

Det blir en ny pause fra verkstedet. Håndverksinstituttet skal ha fagtur til England og jeg skal benytte sjansen til å se på en musikkinstrumentsamling i Edinburgh og til å besøke min hovedveileder, Gary Southwell, i North Umberland. Når jeg vender hjem, er alt klart til å bygge ferdig kassa og komme videre med arbeidet.