logo

Garver

Garverfaget er et gammelt håndverk i Norge, og garverne nevnes blant håndverkerne i Magnus Lagabøtes bylov for Bergen i 1276. Faget ble innført i Bergen Borgerbok i 1567 under navnet skinnbereder og hadde da sitt eget håndverkerlaug. Tradisjonelt ble garving utført på gården og da særlig på gårder med god tilgang til rennende vann.

Foto: Digitalt museum

 

Utover på 1900-taller utfordret den industrielle revolusjonen de tradisjonelle garveriene i Norge. Mye takket være kromgarvinges utvikling. Fra å bruke måneder på å bearbeide skinn i forskjellige bad tok det nå kun dager. Utviklingen bidro til at de små garveriene ikke klarte å konkurrere med fabrikkene, som kunne produsere mye raskere og billigere. Gradvis gikk garveriene over til fabrikkdrift og utslipp og forurensning økte. Etter hvert økte også kravet på industrien for å minimere utslipp. Da flyttet industrien til utlandet for å produsere flere kvanta, med billigere arbeidskraft og færre regler.
Det produseres fortsatt høykvalitetsmaterialer i Norden og Europa i dag, med rene prosesser og minimale utslipp.  (https://snl.no/garving   16.05.22)

 

Foto: Digitalt museum.

Det er svært få utøvere av garverfaget igjen i Norge i dag. Granberg garveri i Ølensvåg i Vindafjord kommune holder fortsatt produksjonen med industriell garving i gang, men som håndverksfag er det få utøvere igjen. Garving betegner primært prosessen hvor dyriske huder og skinn omstilles til lær eller skinnvarer. Metoden skal være irreversibel, det tilsier at den ikke skal kunne trekkes tilbake, ved for eksempel vasking. Det finnes flere typer garving, som fettgarving, røykgarving, vegetabilsk garving barkgarving, og uringarving. Huden er i rå tilstand ikke holdbar. Den konserveres ved salting, frysing eller tørking, men må deretter garves for å bli sterk og bestandig mot vann og forråtnelse og for å kunne anvendes til lær og skinnvarer
Skinn er et bærekraftig, anvendelig og holdbart materiale. Klær og utstyr laget i skinn er værbestandige, vind og vannavstøtende og med rett vedlikehold holder det svært lenge.  ( https://snl.no/garving   16.05.22 )

 

Frode Jansson jobber som garver på Maihaugen. Her skaver han en oksehud med skavjern på en skavbom. Foto: Norsk håndverksinstitutt, Einar Stamnes.

 

Denne våren kan besøkende på Maihaugen oppleve sider av graverfaget i praksis. Frode Jansson på 25 år har etablert et lite garveri på museet og skal i sommer lage blant annet skjåskinn til museets årestuer og røykovnstuer. Frode leverte sin svenneprøve i desember 2021, etter å ha gått i lære hos ULU of Norway i Vågå. ULU bruker gamle naturmetoder når de garver. 

 

Et skjåskinn blir montert på skjågrinda av Sofie Kleppe fra ULU of Norway. Foto: Norsk håndverksinstitutt.

 

Et skjåskinn er laget av skrapt kumage og hinna gir et godt lysinnslipp. Hinna monteres på en skjågrind / ramme. Skjåe brukes til å lukke takåpningen (ljore) på årestuer og røykovnstuer, samtidig som at lyset slipper inn. Ved bruk fuktes skinnet i vann før det spennes opp på skjågrinda. Etter hvert som skinnet tørker, spennes skinnet opp, og blir stramt som et trommeskinn.
 

Foto: Digitalt museum.

 

En garver har behov for ulike verktøy. 

Til vasking og rensing av huder trengs det ulike kummer/kar eller tønner, samt et kar til koking av bark. 

 Til skraping av huder eller skinn brukes en rekkbenk, eller en skavbom. 

Ulu, brukes som kniv til å skjære ned sel, og beverskinn. 

 

Til å myke opp skinnet, brukes en bråke. Foto: Digitalt museum. 

 

Falskniv og falsbukk brukes til å skjære ned huder og finpusse kjøttsiden. Foto: Digitalt museum.


Film om industriell garving ved Granberg Garveri